Ensomhet er i ferd med å bli et av vår tids største problemer. Det har betydelige menneskelige og samfunnsmessige kostnader som bare ser ut for å øke. Men det finnes kur mot dette.
Vår moderne velferdsstat har blitt et av de beste i verden, men nye problemer dukker opp som ensomhet og minkende solidaritetsfølelse. Før kunne man også regne med familiens omsorg i alderdommen, det kan man ikke like mye lenger.
I alt for mange tilfeller har det blitt slik at naboer i et leilighetskompleks knapt nok kjenner hverandre eller har kontakt, selv om de bor rett ved siden av. Det har blitt et kaldere samfunn. Hvor har det blitt av solidaritets- og fellesskapsfølelsen?
NRK viste nylig dokumentarfilmen The swedish theory of love. Der kom det frem at Sverige skal være det landet i verden der flest bor – og dør – alene. Jeg vet ikke om det er så veldig mye bedre her i landet. Sverige bestemte på 70-tallet at de skulle gjøre innbyggerne så selvstendige som mulig. Konsekvensene ser vi nå og de ble slettes ikke bra. Ensomhet ble resultatet og kanskje ikke akkurat verdens mest lykkeligste mennesker heller.
Selvstendighet er viktig, men vi er sosiale vesener først og fremst. Og vi er helt avhengige av hverandre. Å tilhøre et fellesskap er veldig viktig og har betydning for både den mentale og fysiske helsen. Å være med i et fellesskap gir også større tilfredshet og lykke.
Slik vi har organisert samfunnet i dag er det alt for mange som føler seg isolert og ensomme, og dette selv om man lever midt i en by. Å ikke tilhøre et fellesskap som bryr seg om en på en eller annen måte eller ikke føler seg sett og ivaretatt skaper helseproblemer. Ja, jeg vil si det så sterkt at ensomhet forgifter kroppen og forkorter levetiden! Man vet at små babyer kan dø om ikke de får fysisk og psykisk kontakt. Mangel på tilsvarende kontakt for voksne kan ha fatale konsekvenser det også i form av depresjon, kortere liv og i verste fall selvmord.
En måte man kan forhindre ensomhet på er nettopp å tilrettelegge for fellesskap. Selv om man bor i en stor by som Bergen kan man skape mange små lokale fellesskap. Et glimrende tiltak er Bærekraftig liv som hadde sitt utspring på Landås og som nå er spredd til mange andre steder i Bergen og resten av Norge. Ikke bare skaper de masse aktiviteter og arrangementer i nærområdene, som Lystgården på Landås, men de er og veldig miljøbevisste.
Å skape fellesskap er veien å gå fremover. Målet må jo være at folk trives mest mulig der de bor. Heldigvis ser det ut for at den tankegangen sprer seg. Her i Bergensområdet finnes det jo allerede prosjekter som har fellesarealer som beboerne kan benytte. Boligsameiet Nesttunvannet Terrasse og det nye bofelleskapet Helgetun i Sædalen er et par av dem.
Jeg mener at de boligprosjektene som bare fokuserer på profitt og som ikke tilrettelegger for deling, sosialisering og fellesskap vil tape på det fremover. Det er viktig å støtte opp under og gi incitamenter til prosjekter som har en mer menneskevennlig tilnærming. Et slikt prosjekt er Grønneviken ved Store Lungegårdsvann. Dette skal være et utstillingsområde for nye og alternative boformer. Det skal ha bærekraftige løsninger og et fokus på deling og fellesskap.
Et annet fremtidsrettet boligprosjekt under planlegging er Zero Village Bergen i Fana. Det er stort og ambisiøst nullutslipp som mål, i tillegg til mange miljø- og fellesskapsløsninger. I navnet ligger ordet landsby og tanken er at de skal produsere mye av maten selv i felleshager og være selvforsynt med energi. De skal ha et sentralt samlingssted kalt Torget med bl.a. kafè, matbutikk og flerfunksjonslokaler. De skal ha delering for elsykler, elbiler, kajakker og verktøy. Et mindre boligprosjekt med noenlunde samme opplegg og som er nærmere realisering er Liaparken i Åsane.
Boligprosjektet Skjoldnes Resort vil, som navnet tilsier, være tilrettelagt for aktiviteter tilsvarende det hoteller har. Prosjektet er ikke like mye tilrettelagt for fellesskap og det blir forbeholdt de som har mye penger og kan kjøpe seg tjenester.
De som kanskje går lengst når det gjelder fellesskap er Bergen Økologiske Landsby på Osterøy. Det er også under planlegging og visjonen deres er følgende: en økolandsby med plass til et mangfold av mennesker, boligformer, arbeidsplasser og aktiviteter hvor vi lever et enkelt liv med omsorg for hverandre og naturen, preget av fellesskap, deling og rettferdig fordeling.
Også innen eldreomsorgen er ting på gang. Nylig hadde BT en reportasje fra Luranetunet i Os. Det er et sykehjem med palmehage og eksotiske vekster, levende fisk og en bar. Jeg tror også bokollektiv og bofellesskap vil få en renessanse. BT har hatt en reportasje fra Vindmøllebakken som er Stavangers første bærekraftige bofellesskap. Og tidligere i år hadde BT en reportasje fra det lille bokollektivet på Nordnes.
Poenget er å tenke livskvalitet og da er fellesskap nøkkelen. Det handler om å ta vare på hverandre. Det handler om å skape et varmere, triveligere og lykkeligere samfunn.
Også trenger vi kanskje opplæring i å skape fellesskap og lære å bli mer sosiale igjen! Kanskje vi skulle spørre noen italienere om råd? Kanskje vi skal sitte litt mindre foran TVen og PCen? Og legge vekk mobilen i perioder, de menneskene vi har rundt oss her og nå er viktigere, f.eks. levende mennesker vi kan se, prate, berøre og le med. Vi kan ta initiativ til å besøke eller invitere naboer og våre nye landsmenn og kvinner, de trenger jo å bli inkludert. Det kan være berikende for alle parter. Kjenner du noen eller ser du noen som kan være alene og ensomme så kanskje du skulle ta kontakt?
Fellesskap er det som skaper grobunn for et varmere samfunn hvor man tar vare på hverandre. Fremtiden er å skape levende små felleskap og planlegge for det i kommende boligprosjekter.
Dette innlegget, i redigert form, ble trykket i Bergens Tidende 4. August 2019 og kan sees her.