Er rike onkler egentlig gavmilde?
Vi har alle hørt om dem, filantroper som gir penger til gode formål, men jeg stiller spørsmål ved disse formålene og motivene for denne gavmildheten.
Har noen lagt merke til hva pengene egentlig går til? De går for det meste til det jeg vil kalle symptomer, som bekjempelse av fattigdom. De går aldri til det som kan endre selve systemet, slik at vi for fremtiden unngår mest mulig fattigdom.
Dette fordi de rike gjerne vil beholde systemet slik det er fordi det favoriserer dem selv. De er ikke interessert i å endre noe som fratar dem goder eller utligner ulikhet.
Det er klart at det finnes oppriktig velmenende rike mennesker i inn og utland som gir av hjerte, spesielt MacKenzie Scott i USA, men jeg er redd det er unntaksvis. Det ser man lett med de rike her i Norge som flytter til Sveits for å unngå mest mulig skatt. Det er ikke samfunnet de tenker mest på, det er seg selv.
Derfor kan det være interessant å se litt på denne såkalte gavmildheten blant mange filantroper. Hva er deres intensjoner med å gi?
Kan det være at ved å gi så fremstiller de seg selv som rause og at de bryr seg?
Kan det være at mye av det de gir går til det de selv brenner for og som ikke nødvendigvis har noe særlig samfunnsnytte?
Kan det være at det er litt lettere å gi når de vet at en god del kan trekkes fra på skatten?
Når det gjelder skatten kan de rike sno seg ved hjelp av advokater og regnskapsførere som finner smutthull og fratrekk slik at de betaler langt mindre i skatt enn folk flest. De kan også overføre sine verdier og gevinster til sine barn for derved å unngå skatt.
Mange filantroper har også fått sine enorme formuer på tvilsomme måter. De kan ha underbetalt sine arbeiderne, eller ved å utnytte naturen på det groveste, som å rasere bunnen av sjøen eller ved å la millioner av fisk i merder lide og dø. Eller hva med dem som har blitt ustyrtelig rike av å drive business med olje, som nå viser seg å ikke være så bra lenger. Ved å fremstå som filantroper kan de pynte på dette dårlige image.
En viktig ting man skal være klar over er at økende konsentrasjon av rikdom og større ulikhet er et mer alvorlig problem enn noen gang før. Jeg tror ikke det er mange som skjønner hvor ødeleggende og farlig denne utviklingen er.
En ting er at samfunnet forfaller fordi det blir færre ressurser til alle viktige samfunnsoppgaver. Det er ille nok, men enda verre er faren det utgjør for demokratiet, noe som kan medføre vidtfavnende og destruktive konsekvenser i verden. Dette ser man for eksempel i Russland hvor oligarkene styrer med Putin i spissen.
I USA er det vanskelig å bli president uten at du har enorme ressurser. Makt og penger er sammenvevd som aldri før, med stor fare for at en rik skruppelløs og kynisk maktperson igjen vil innta Det Hvite Hus. Det hadde neppe vært mulig om USA hadde vært flinkere til å omfordele den enorme skjevheten mellom rike og fattige, fordi det skaper enorm frustrasjon, sinne og hat mot systemet.
Ingen har personlig bruk for hundrevis av millioner kroner, for ikke å snakke om milliarder. Hva skal man med en diger yacht eller en hytte med syv soverom og bad? Er det for å vise seg frem? Jeg sliter med å forstå pengebruken i en verden som desperat ønsker å bekjempe sult, fattigdom, klimakrise, kriger og annen elendighet. Selv i rike Norge øker andelen barnefamilier som har benyttet seg av matutdeling betydelig.
Det er flott at filantroper gir av sin rikdom, og det blir heldigvis flere av dem, men det er lett å gi når du har mye penger. Har du mye penger er det også lettere å skaffe seg mer. Denne muligheten har ikke de fattige. Har du lite penger, er det også vanskelig å komme seg ut av det. Dette er en enorm sløsing med menneskelige ressurser.
Vi kan ikke ha det slik at enorme pengesummer skal forvaltes av enkeltpersoner og deres interesser. Bare de siste tiårene har for eksempel rike norske onkler brukt 3,5 milliarder på sine fotballklubber! Hvis fellesskapet hadde fått bestemme tror jeg de hadde prioritert annerledes. På den annen side skal vi ikke glemme de som gir til gode samfunnsnyttige formål som Trond Mohn og Jens Ulltveit-Moe.
Tiden er overmoden for å distribuere rikdom mer rettferdig slik ledende tenkere som Thomas Piketty hevder i sin bok, en kort historie om likhet. Han foreslå bl.a. redistribusjon av arv og å innføre borgerlønn slik professor Kalle Moene også foreslår og hvor en variant av dette nå skal utprøves i Trondheim. Videre bør man kreve en global skatt for de rikeste og innføre en exit skatt som regjeringen foreslår, bare for å nevne noe.
Filantropene kommer ikke til å redde verden, da de ikke er interessert i å endre systemet. Det må kraftige og modige politiske beslutninger og virkemidler til. Og det er vi, folket, som velger disse politikerne som til syvende og sist bestemmer.
Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 22.03.2024.
