Skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen

Skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen

av | mai 4, 2023 | Medier, Samfunn

NB! Denne artikkelen medførte mye oppmerksomhet med over 1400 kommentarer på Bergensavisens facebookside. I etterkant kom det også to motinnlegg i avisen som jeg laget et tilsvar til. Det er gjengitt under denne artikkelen.

– Elever slår, sparker, lugger og spytter. De kaster sakser, passere og spisse gjenstander på lærerne sine.

Dette sier hovedverneombud ved skolene i Bergen, Bård Vågsholm Husby til NRK i en reportasje om tilstandene i norske skoler, hvorav bergensskolene spesielt blir nevnt.

Det er åpenbart at det er noe vi ikke gjør riktig når så mange ansatte i bergensskolen opplever vold, trusler og trakassering. Bare barnetrinnet hadde 1944 voldstilfeller i fjor.

Jeg tror vi alle kan være enige om at hadde barna får en best mulig start på livet, ville mye av dagens problemer i skolen forsvinne.

Foreldre gjør så godt de kan, men å oppdra barn medfører et enormt ansvar. Selv var jeg kun 25 år da jeg ble far for første gang. Jeg hadde jo knapt blitt voksen selv, og uten noe særlig livserfaring skulle jeg ha ansvar for et lite barn!

Samtidig setter samfunnet altfor stort press på foreldrene. Med dyre boliger og økende levekostnader medfører det at mange sliter seg ut på jobb for å klare de økonomiske forpliktelsene, for deretter å ta hånd om barna når de kommer sliten hjem.

Jeg foreslår at samfunnet stiller opp for dem og gir foreldre som har barn opp til 7 år minst en time mindre arbeidstid hver dag med samme lønn. Da kan foreldrene hente seg litt inn igjen og få mer kvalitetstid med barna.

Men, det er andre utfordringer på hjemmefronten. Nesten halvparten av barna våre kommer fra oppløste hjem. Alt for mange opplever også omsorgssvikt. Og hva med all skjermbruken og sosiale medier som foreldrene sliter med å sette grenser for? Jeg mener derfor at skolene bør ha en sterkere rolle i oppdragelsen av de høyt skattede barn våre.

Det er andre grunner til at skolen bør komme sterkere på banen. Foreldre kan ha en del fastlåste holdninger og fordommer som har gått i arv, mens skolen tilbyr en mer verdinøytral arena.

Når ikke barna få grunnleggende verdier så tidlig som mulig er det en sterk medvirkende årsak til volden vi ser i skolen i dag.

Og det er nettopp verdier som bør vektlegges mer i skolen enn all den kunnskapen som puttes inn i de små barnesinn. Problemet med kunnskap er at det kan mistes, men ikke menneskelige grunnleggende verdier som ærlighet og kjærlighet.

Jeg sier som miljøforskeren David Orr:
«Verden trenger ikke flere vellykkede mennesker. Verden trenger desperat flere fredsskapere, healere, reparatører, historiefortellere og elskere av alle slag.»

Barna bør lære toleranse for de som er annerledes og empati for andres situasjon. De bør lære seg respekt for andres valg og mange andre viktige verdier som ansvar, sjenerøsitet, åpenhet, og etikk.

Det barna trenger er mindre lekser og mer kjærlighet. De trenger å bli sett og hørt og vi trenger å være til stede sammen med dem og skape trygghet og stabilitet. Det bor et enormt potensial og kreativitet i barna som vi kan hjelpe dem med å få uttrykt. Og med gode verdier som ballast er det ikke grenser for hva godt de vil tilføre samfunnet i voksen alder.

Dette innlegget ble trykket i Bergensavisen 18. Mars 2023. Den ble også gjengitt i Nettavisen 21. Mars 2023.

Oppdragelsen er et felles ansvar

Det sies at det kreves en landsby for å oppdra barn. Siden det ikke er så mange landsbyer igjen her i Norge bør vi alle bidra til denne viktige oppgaven.

Det har kommet to innlegg som svar til mitt om at skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen. Dette er et tilsvar til de begge.

I innlegget «Folk må klare å oppdra sine egne barn selv» av Rune Chr. Tollefsen mener han at samfunnet syr puter under armene til barna og trekker frem sin egen oppvekst med sin alenemor. For meg virket hun både ansvarsbevisst og omsorgsfull.

På den annen side hadde neppe moren et ønske om at han og søsteren skulle komme hjem til et tomt hus når hun var på jobb. Da jeg ble skilt i siste del av 90-tallet måtte jeg leie meg en leilighet. De som eide huset hadde en liten gutt som gikk på barneskolen. Da foreldrene var på jobb kom han nesten alltid ned til meg når jeg selv var hjemme. Han ville ha selskap.

Egentlig har Rune og jeg mye til felles. Jeg vokste også opp på 70-tallet, ikke så langt unna ham, på andre siden av Nattlandsfjellet. På den tiden var vi unger ute hele dagen, i motsetning til i dag virker det som.

Jeg kan heller ikke huske at vi kjedet oss. Vi var både høyt og lavt og jeg hadde stadig sår på knærne. Vi laget også leker selv som pil og bue, fløyte, sprettert og blåserør. I dag blir nesten alle leker kjøpt. Vi hadde mye frihet og store områder å bevege oss på. Vi bodde i et rekkehus og der var det alltid barn å være sammen med og vi var heldige som hadde mye natur rundt oss.

Noen av de beste minnene jeg har fra barndommen var feriene på landet. En av de viktigste grunnene til det var at storfamilien var samlet. Det var et større felleskap med flere voksne å forholde seg til som jeg lærte jeg masse av.

Vittige tunger har foreslått at man burde ha sertifikat for å få barn når så mange foreldre ikke mestrer oppgaven helt. Det er ingen tvil om at det medfører et enormt ansvar og jeg mener derfor at foreldre burde få all den hjelp de kan få, ikke minst fra skolen.

Selvfølgelig har foreldre stort ansvar for barnas oppdragelse, men jeg mener vi alle har et ansvar. Alle de barna som har vært hjemme hos oss har jo fått en bit av våre verdier og vår måte å oppdra barn på. Det mener jeg er det beste for barna, da får de andre tanker og impulser som er verdifullt for barnas intellektuelle og emosjonelle vekst. Mangfold er viktig.

I innlegget «Skulen kan ikkje ta ansvar for alt» av lærer Isabel Jensen Hem-Grindheim mener hun at skolen blir pålagt for mye og at det ikke er skolens ansvar å diktere meninger for elevene.

Videre mener hun at det er en utfordring at mange barn lærer elendige verdier hjemmefra og at det er et stort samfunnsproblem, som samfunnet generelt må ta ansvaret for.

Da tenker jeg at i mange tilfeller tilbringer jo barna mer tid på skolen enn hjemme. Og skolen vil jeg si er en del av samfunnet og kanskje den beste arenaen å lære barna våre verdier.

Jeg mener ikke at lærerne skal få mer å gjøre, snarere tvert om. Kanskje vi kunne se litt mer til Finland som sies å være best i verden på utdanning hvor de har færre tester og lærerne har høyere status?

Det er noe som ikke stemmer når et barn lærer hvor på kartet Brasil ligger, men ikke har lært å slutte å mobbe andre. Det jeg foreslår er å redusere kunnskapsfag og heller øke verdibasert læring i stedet, som man for så vidt har begynt med ved innføringen av livsmestring.

Jeg har jobbet i skole og i barnehage og der lærte vi barna verdier hele tiden. Hvorfor ikke fortsette med det i skolen?

Slik det er nå får barn og unge mesteparten av sin seksualundervisning via porno. Hva med at skolene lærer elevene kjærlighetsfull sex uten skyld og skam og at kroppene våre er vakre og fantastiske?

Slik det er nå vises vold og frykt så til de grader i filmer, serier og spill. Hva med at skolene lærer elevene om det viktigste i livet og det som gir livet vårt mening? Eller kanskje utfordre dem til å finne svarene selv?

Organisasjonen character.org i USA har lenge jobbet med å innføre en verdibasert læring. Hadde vi undervist barna i grunnleggende verdier tidlig hadde vi skapt et fredeligere, varmere og mer empatisk samfunn.

Dette bør ikke kun være foreldrenes ansvar, det er et felles ansvar vi har alle sammen, ikke minst skolene våre.

Dette innlegget ble publisert i Bergensavisen 31. Mars 2023.

De rike som ber om å få betale mer skatt

De rike som ber om å få betale mer skatt

av | mai 4, 2023 | Medier, Samfunn

Du leste riktig. Det er faktisk tilfelle at en del rike mennesker fra hele verden ber om å bli skattet mer. Skatt oss rike, og skatt oss nå sier de.

Mange millionærer og milliardærer fra flere land har gått sammen og selv foreslått at de må bli skattet mer. De publiserte ifjor et brev i forbindelse med World Economic Forum sitt årlige møte i Davos i Sveits. Også et par norske har signert.

De skriver at fundamentet til et sterkt demokrati er et rettferdig skattesystem og at de som rike vet at dagens system ikke er det.

Her er et lite utdrag fra brevet:

Denne urettferdigheten som er bakt inn i fundamentet til det internasjonale skattesystemet har skapt en kolossal mangel på tillit mellom verdens folk og elitene, som er arkitektene bak dette systemet. Å bygge bro over dette skillet kommer til å kreve mer enn forfengelighetsprosjekter til milliardær eller enkelte filantropiske gester – det kommer til å kreve en fullstendig overhaling av et system som til nå har vært bevisst designet for å gjøre de rike rikere.

For å si det enkelt, å gjenopprette tillit krever skattlegging av de rike. Verden – hvert enkelt land – må kreve at de rike betaler sin rettferdige del. Skatt oss rike, og skatt oss nå.

Det er ikke bare det at det nåværende skattesystemet er dypt urettferdig og er med på å skape større ulikhet og fattigdom. Det er også med på å utarme velferdsstaten. Skatten er faktisk limet som holder vårt samfunn sammen. Uten skatt kollapser samfunnet.

Hellas er et av dem hvor det over lang tid spredde seg en ukultur med å undra skatt. I Athens velstående forsteder for eksempel oppga 324 husstander at de hadde svømmebasseng. Når skattemyndighetene sjekket satellittfoto, fant de hele 16 974 svømmebassenger. Når så mange unndrar skatt blir det enorme beløp til slutt og Hellas gikk da også konkurs.

Millionaires for Humanity, som er en av organisasjonene som står bak dette brevet, sier i et nytt brev at ekstrem hamstring av rikdom er flaskehalsen som holder tilbake fremgang.

Pandemier, klimakriser, bank- og børskollaps vil det bli flere av fremover og vi trenger også økonomiske muskler for å hanskes med dem, og da må man rett og slett være mer solidarisk og mindre egoistisk.

Jeg har lite tro på at dette kommer av seg selv, her må det virkemidler til, som et mer rettferdig skattesystem. Dette gjelder også for selskaper, for eksempel det mye omtalte forslaget om lakseskatt, som er en grunnrenteskatt på bruk av fellesskapets verdier. Dette er et skritt i riktig retning.

Selskapene har ofte som argument mot skatt at de ikke får investert. Men det er kanskje ikke alt man burde investert i, for eksempel våpenindustrien som bringer død og fordervelse eller fossilindustrien som bidrar til ødelagt natur og klimaendringer, eller tobakksindustrien som ødelegger folks helse.

Kunne noe av denne skatten heller bli brukt til gründere innen det grønne skiftet? Eller til å gjenopprette naturen? Eller hva med økte tilskudd til de fattige, som virkelig trenger det?

Før skatteflyktningene til Sveits flytter foreslår jeg at de bør ta en obligatorisk samtale med de som virkelig sliter med å få endene til å møtes her i landet, for de er det unødvendig mange av.

Vi må snu synet på skatt som et nødvendig onde og heller se på det som et meningsfullt bidrag til samfunnet og noe som i høyeste grad kommer alle til gode, også de rike.

Vi trenger å få bukt med et foreldet økonomisk tankesett og utdaterte holdninger. Et eksempel er myten om at rikdommen som skapes av de rike vil dryppe på vanlige folk. Realiteten er at de alt for ofte drypper rett ned i lommene på dem selv.

Når noen av de rike selv ønsker å bli skattet mer sier det alt!

Og som de sier i brevet så tegner historien et ganske dystert bilde av hvordan sluttresultatet blir i ekstremt ulike samfunn. Og det er det ingen av oss som ønsker.

Denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 6.4.2023.

 

Bergen bør ikke bli større

Bergen bør ikke bli større

av | mai 3, 2023 | Medier, Samfunn

Målet bør jo ikke være å bli størst mulig, men best mulig, og det gjør man ved å ta enda bedre vare på de menneskene og den naturen som allerede er her.

Det at stadig flere mennesker bor i byer er ikke bare et gode. Jo mer asfaltjungel, upersonlige boligblokker, svære kontorbygg og bråkete trafikkmaskiner jo mer ensomhet, kriminalitet og mindre kontakt med naturen får man.

I en undersøkelse foretatt av AFRY er det bare 7 % av unge mennesker som vil bo i en millionby, mens 45 % ønsker å bo i en by med færre enn 100 000 innbyggere. Tilgang på arbeid og studier og nærhet til familie og venner samt trygghet i offentlige rom er de viktigste drivkreftene. Segregering, sosial ulikhet, overbefolkning og klimaendringer ses på som de største utfordringene.

Problemet med dagens samfunn er at vi er materielt rike, men åndelig fattig. Her er noen grep som gjøres og som kan gjøres i Bergen for å motvirke dette og skape en triveligere by:

Fellesskap som motvekt til ensomhet
Å tilhøre et fellesskap som bryr seg om en er grunnleggende og har betydning for både den mentale og fysiske helsen. Å være med i et fellesskap motvirker utenforskap og gir også større tilfredshet og lykke.

Selv om man bor i en stor by som Bergen kan man skape mange små lokale fellesskap. Et glimrende tiltak er Bærekraftige liv som hadde sitt utspring på Landås og som nå er spredd til mange andre bydeler og enkelte andre steder i Norge. Ikke bare skaper de masse aktiviteter og arrangementer i nærområdene, men de er også veldig miljøbevisste.

Om et år åpner Bergen inkluderingssenter som skal etableres i lokalene som tidligere huset lærerhøyskolen på Landås. Det skal være et inviterende hus som fremmer inkludering og verdighet for alle flyktninger i Bergen. Dette er et utmerket tiltak som vil være med på å støtte opp under følelsen av fellesskap og det å bli sett som menneske.

Boformer med mindre klimaavtrykk og mer sosialisering
Vi har ikke vært flinke nok med å tilrettelegge for sosialisering når boligprosjekter planlegges, samtidig bør vi tenke nytt når det gjelder miljø og ressursbruk. Her planlegger Bergen kommune et pilotprosjekt. Ved Grønneviken skal det testes ut mer bærekraftige metoder for utvikling av boliger og bysamfunn. Her skal alle ha tilgang til fellesareal og deleløsninger som gir en opplevelse av å få mer ved å eie mindre.

Gi noe tilbake til samfunnet
Da byggeplanene for Bryggebyen i Arendal ble godkjent, var det en forutsetning at utbygger måtte etablere en badeplass på Løkholmen. Den er ferdig og er allerede blitt svært populær og hvor det også ble etablert volleyballbane, lekeplass og mer. Når utbyggere i Bergen planlegger nye prosjekter, bør de også forplikte seg til å gi noe tilbake til samfunnet. Det skader heller ikke å bygge vakrere, noe Arkitekturopprøret stadig påpeker.

Gjenskape natur
Noe av det beste Bergen kan gjøre er å gjenskape så mye natur som mulig og ta godt vare på den som er. Her har Bergen heldigvis blitt flinkere, det viser kanalen på Minde som åpner til våren. Her er det meningen at det skal utvikle seg et levedyktig økosystem hvor bl.a. ørret/sjøørret kan trives.

I tillegg kommer den nye parken og bystranden som skal være ferdig om et par år. Her skal også naturen og den marine økologien restaureres. I Oslo ber de oss se til Bergen!

Denne artikkelen ble publisert i Bergens Tidende 7.2.2023.

 

Verdisynet vårt skaper fattigdom

Verdisynet vårt skaper fattigdom

av | des 18, 2022 | Fellesskap, Medier, Samfunn

Hvordan kan det ha seg at vi i et av de rikeste landene i verden har så mye fattigdom? I det siste har vi fått høre den ene hjerteskjærende historien etter den andre.

Slik jeg ser det er det verdisynet til politikerne som forårsaker dagens politikk, men det igjen er jo basert på folkets verdisyn, siden det er vi som velger politikerne.

Ergo kan vi ikke bare skylde på politikerne for politikken som føres hvor matkøene øker og folk fryser i hjemmene sine.

Stiftelsen Gapminder viser oss at vi sitter på for mye gammel utdatert kunnskap. Jeg mener at vi også sitter på et for gammelt og utdatert verdisyn.

Mye av dette er gammelt og trenger sårt til revisjon. Det er bare å se på verdisynet til religionene. Moralpolitiet i Iran er et skrekkens eksempel, men også her på berget har vi hatt flust av trangsynthet, som det kampen for kvinners og homofiles rettigheter viser.

Problemet er at religioner i all hovedsak er basert på eldgammel info som er vanskelig å faktasjekke. Kristendommen for eksempel har alt for lenge snakket om en straffende og dømmende Gud, noe som har påvirket menneskets verdisyn negativt opp gjennom århundrene. Jeg anbefaler heller å tro på julenissen, som har et bedre verdisyn og er mye hyggeligere.

Spøk til side, jeg mener selv at det er mer mellom himmel og jord, men her gjelder det å bruke både hodet og hjertet. Spesielt kritisk tenkning er viktig på dette området, men samtidig skal man også passe på at man ikke blir kynisk.

Det er dette som har skjedd med fattigdomspolitikken. Kynismen har kommet snikende inn i vårt verdisyn.

Denne kyniske tankegangen medfører svært ubehagelige konsekvenser for dem som rammes. Ikke bare det, men den er også utdatert, kortsiktig og lite gjennomtenkt.

Det som hadde motvirket dette er en større empatisk forståelse for hvorfor man har havnet i fattigdom. Noen barn er født inn i fattigdom, det gjelder spesielt barn med innvandrerbakgrunn. Noen har blitt født med sykdom eller skade. Noen har opplevd omsorgssvikt. Andre har hatt en vanskelig oppvekst med mobbing og utenforskap. I voksen alder kan det være mange ulike grunner til at man blir ufør eller på andre måter havner i fattigdom.

Disse menneskene trenger støtte, ikke ytterliggere utstøtelse og avvisning. De trenger mer hjelp og ikke mindre. De har mer enn nok utfordringer i livet sitt om ikke de i tillegg skal få angst og stress av at pengene ikke strekker til for grunnleggende basisbehov.

Stress og angst påfører samfunnet mye lidelser i form av psykisk og fysisk sykdom. Det bryter ned selvverdet i stedet for å bygge det opp. I ytterste konsekvens fører dette også til frustrasjon, sinne og hat, noe man har sett i USA de siste årene hvor fattigdommen har eskalert. I tillegg går det med mye unødvendig tapt tid på å bekymre seg. Rent økonomisk er alt dette katastrofalt, de langsiktige utgiftene blir dermed langt større enn det man kortsiktig sparer inn på å være gnien.

Vi lever i en verden med overflod. Det finnes nok mat, penger og energi. Det er nok til alle om vi fordeler riktig og mer rettferdig. Grunnen til at dette ikke har skjedd ennå er at verdisynet vårt er utdatert.

Vi ser vårt utdaterte verdisyn reflektert på så mange måter i samfunnet. De som jobber med omsorg (for det meste kvinner), får mindre betalt enn de som flytter penger eller jobber i olje- og gassindustrien (for det meste menn). Eller hva med våre holdninger til de fattige og marginaliserte? Disse menneskene fortjener å bli sett på med større respekt. Vil bare nevne at Albert Einstein ble regnet som litt tilbakestående da han begynte på grunnskolen.

Vårt utdaterte verdisyn fører også til noe så forferdelig som krig, slik man nå ser i Ukraina. Hadde Putin vært litt mer empatisk og mindre kynisk ville ikke krigen i Ukraina skjedd.

Utdaterte verdisyn er også roten til de gigantiske klima- og miljøproblemene vi står ovenfor. Vårt gamle verdisyn fortalte oss at vi kunne utnytte jorden så mye vi ville. Bare tenk på dette … går du i banken for å låne penger til å kjøpe et stykke skog for å bevare det for ettertiden får du nei, men ønsker du derimot å hogge ned skogen til tømmer får du ja.

Denne kyniske utnyttingen har medført en plyndring og forurensning av jorden med forferdelige konsekvenser. Ifølge WWFs Living Planet Report står opptil en million arter av dyr, planter og insekter, i fare for å dø ut. Vi har også ødelagt omtrent halvparten av korallrevene og to tredjedeler av regnskogen.

Det som er håpet, er at nå skjønner vi mer og mer at det vi gjør mot naturen gjør vi også mot oss selv. Når vi hogger ned trærne, slipper ut giftig røyk eller forgifter våre elver, vann og hav sager vi ned den grenen vi selv sitter på. Vi blir alle fattigere som samfunn om vi fortsetter på samme måte som før.

Vi kan med fordel bli mer medfølende ovenfor alt levende. Vi vet nå at vi ikke er atskilt fra naturen, men paradoksalt nok er det ikke alle som forstår at vi heller ikke er atskilt fra andre mennesker. Det vi gjør mot andre gjør vi også mot oss selv. Vi trenger å ta vare på de som sliter som om de er en del av vår egen familie. De er mennesker som deg og meg. De også fortjener et godt liv.

I disse juletider samles familier rundt om i landet vårt. Da er vi rause med både varme, omsorg og gaver. Hadde det ikke vært fint om vi var slik mot alle hele året gjennom?

Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 15.12.2022 i en litt forkortet utgave.

 

Er de superrike umodne?

Er de superrike umodne?

av | des 9, 2022 | Medier, Samfunn

​Det syntes jeg. Alt for mange av de superrike befinner seg på barnehagestadiet hvor de ennå ikke har lært seg å dele eller utvikle empati.

Hva annet kan man si når vi blir vitne til superrike som fråtser i flotte hjem og hytter samt biler, privatfly og yachter? Og det i en verden som sliter med mye fattigdom, enorme miljøproblemer og en skremmende krig i Europa.

Det er vanskelig å forstå at noen av disse virkelig rike menneskene har skjulte formuer i skatteparadis eller faktisk flytter dit, mens veldig mange vanlige mennesker her i landet knapt har råd til strømregningene, for ikke å snakke om mat. Andre steder i verden er det mye verre, der alt for mange lever under uverdige forhold og alt for mange sulter i hjel.

Samfunnet styres fremdeles av utdaterte økonomiske teorier, som stort sett ble utarbeidet av menn. De ble til i en tid hvor global oppvarming ikke var en del av bildet, naturen og mennesker var til for å utnyttes og omsorgsarbeid ble hovedsakelig utført av kvinner som fikk lav lønn, om de fikk noe i det hele tatt.

Denne utdaterte økonomiske tenkningen er kynisk og kortsiktig av natur. Den spiller på egoisme og grådighet hvor det gjelder å grabbe til seg mest mulig. Dermed risikerer vi å få enda flere narsissister og psykopater blant de rike og mektige med tidligere president i USA, Donald Trump, som et skrekkens eksempel. I tillegg er systemet bevisst lagt opp til å gjøre de rike rikere.

Denne antikke økonomiske tankegangen er farlig fordi den har vært med på å frembringe kollaps i naturen. En ny rapport viser at de rikeste 125 milliardærenes investeringer forurenser pr. person hele en million ganger mer enn gjennomsnittet blant de fattigste 90 %.

Den medfører også ekstrem ulikhet, noe som er en oppskrift på trøbbel. Ekstrem ulikhet medfører ustabilitet og med det en fare for demokratiet flere steder. Den fører også til lidelser blant folk, som bekymringer, stress og andre fysiske og psykiske helseproblemer. Det er en enorm sløsing av menneskelige ressurser. Som en motvekt til dette burde man innført Grunnlønn, som gjentatte undersøkelser viser at virker.

Heldigvis finnes det mer modne alternativer til dagens dysfunksjonelle økonomiske system. For eksempel er sirkulær økonomi og økologisk økonomi bedre for mennesker og natur.

Nylig var det innsamlingsaksjon for Leger uten grenser. Det ble samlet inn rekordmye, over 260 millioner. Da kan det være greit å minne om at det i Norge befinner seg 444 milliardærer. Bare en av dem kunne gitt like mye. Det er noe som er riv ruskende galt her!

Jeg vil hevde at de superrike egentlig bruker av fellesskapets penger. Man ser det klarere når det gjelder de russiske oligarkene som fikk mye av sine verdier konfiskert, bl.a. i form av yachter, da krigen i Ukraina begynte. Mange av disse oligarkene har blitt rike på suspekt vis, Putin er en av dem, mens mange russere lever fattig og relativt kort.

Derfor trengs det strengere reguleringer og skatter. For eksempel skatt på luksusforbruk, skatt på finansielle transaksjoner, skatt på høy arv og aksjeformuer. Det bør også innføres tak på hvor mye man kan tjene. Man kan ta i bruk enda sterkere incentiver for fornybare investeringer, delingskultur og etiske varer.

Som vanlig blir det ramaskrik blant de superrike når det fremlegges slike forslag som økte skatter, men ofte er det rett og slett fordi de er redde for å miste sine privilegier. Men alvorlig talt, hvis det er pengene og profitten som driver dem kan det kanskje være lurt at de tenker gjennom hva som egentlig er viktigst her i livet.

Faktisk har en god del millionærer og milliardærer fra flere land gått sammen og selv foreslått at de må bli skattet mer. De publiserte tidligere i år et brev i forbindelse med World Economic Forum sitt årlige møte i Davos.

Selv om det er et økende antall superrike som tar ansvar for verden og vår felles fremtid, er de fremdeles i sterkt mindretall hvor de fleste er umodne og velter seg i luksus og som helst vil beholde alt for seg selv og sin nærmeste familie. Men, det vi trenger er å utvide familiebegrepet til å gjelde alle mennesker, vi bor tross alt på den samme planeten.

Det er egentlig ikke de superrike jeg er ute etter, men mer systemet som gjør det mulig for dem å utnytte det og bli rike på andres bekostning. For eksempel blir arbeidere i store multinasjonale firmaer ofte underbetalt, mens eierne soper inn penger. Det er her vi må gjøre noe. Vi trenger å få bukt med et foreldet økonomisk tankesett og utdaterte holdninger. Et eksempel er myten om at rikdommen som skapes av de rike vil dryppe på vanlige folk. Realiteten er at de alt for ofte drypper rett ned i lommene på dem selv.

Vi nærmer oss jul og da vet modne mennesker at det er en glede å gi. Her i landet finnes det heldigvis flere modne superrike som gir masse. Men vi trenger flere av dem.

Vi vil jo at alle skal leve et godt liv, men et liv full av overdreven materiell velstand og luksus har ingenting med et godt liv å gjøre. Lev enkelt, så andre kan leve, heter det. Dette er en moden måte å leve på. Når man lever enkelt, blir det mindre bekymringer og man får mer fritid. Samtidig er det bra for planeten. Et godt liv betyr et liv full av glede, latter og kjærlighet, som er helt gratis. Det er luksus det!

Denne artikkelen ble publisert i Nettavisen 30.11.2022.

 

Slik kan Norge løse verdens problemer

Slik kan Norge løse verdens problemer

av | feb 27, 2022 | Ideer, Medier, Miljø, Samfunn

​Vi i Norge kan selvsagt ikke løse all verdens problemer, men vi kan samle løsningene og spre dem til verden. Dermed kan vi bli et knutepunkt og på få problemene løst raskere.

Det er ikke mange som er klar over det, men nesten ethvert problem er allerede løst. Slik det er nå blir glimrende løsninger på noen av menneskehetens største problemer funnet hele tiden, men få kjenner til dem fordi informasjonen er så fragmentert.

Resultatet er at vi kontinuerlig må «finne opp hjulet» på nytt helt unødvendig fra sted til sted, over hele verden. Dette er ineffektivt, tungvint og medfører at samfunnsutviklingen går tregere.

Det finnes i dag ikke noe stort, dynamisk og omfattende globalt senter for løsninger noe sted i verden. Med tanke på alle de alvorlige problemene vi mennesker står ovenfor et det rart at det ikke allerede er etablert.

Mange vet sikkert at Finland har et av verdens beste utdanningssystemer, men det er ikke sikkert at alle vet at Singapore har løst sitt avfallsproblem eller at det finnes en bakterie som spiser klimagasser eller at vi har funnet metoder som kan hente rent vann ut av luft.

Ideen ble første gang lagt frem av Barbara Marx Hubbard på Democratic National Convention i USA i 1984. Hun antydet at vi trenger en ny sosial funksjon som kan «lete etter, kartlegge, forbinde og bekjentgjøre det som fungerer i USA og i verden».

Jeg tror ikke man var moden for en slik ide på den tiden i USA og selv i dag er det vanskelig å få saker gjennom i Kongressen og Senatet når de er så polariserte. Norden derimot har et av de mest stabile og velfungerende samfunn i verden. Vi har sterke institusjoner og tilliten til våre politikere er ganske høy.

Vi har resursene og kapasiteten til å etablere et slik fremtidsrettet senter. Faktisk er det som regnes som størst i dag dansk og heter The Global Opportunity Explorer. Vi har noe lignende i Norge som heter The Explorer. Disse samarbeider og tar for seg bærekraftige løsninger spesielt rettet mot bedrifter. Dette er flotte tiltak, men er ikke i nærheten av hva som er mulig å få til.

I et større og mer omfattende senter er det helt nødvendig å inkludere alle aspekter av menneskelivet siden alt hører sammen og påvirker hverandre. Samspillet mellom menneske og natur er svært kompleks, noe pandemien og klimaendringene har vist oss. Samtidig har vi så mange andre utfordringer at vi trenger å løfte hele menneskeheten. Et Globalt Løsningssenter av dette kaliber ville også fått fortgang i å oppnå FNs bærekraftsmål.

Ikke bare vil et slikt senter skape flere hundre viktige og interessante arbeidsplasser i Norge, men det vil også bli en viktig bidragsyter til å løse verdens problemer ved å finne og koordinere løsninger og spre dem videre ut i verden.

Dette vil akselerere utviklingen mot fornybarsamfunnet og ikke minst mot et mer empatisk og vennligere samfunn hvor vi tar bedre vare på hverandre og naturen. Jo raskere vi greier denne overgangen jo mindre smertefull vil den være for mennesker og natur.

Hvis vi greier å bygge oljeplattformer for titalls milliarder, må vi kunne greie å opprette et Globalt Løsningssenter som er atskillig rimeligere og mye bedre for verden. En ganske liten bit av Oljefondets avkastning kan for eksempel finansiere dette. Eller at staten, næringslivet og private går sammen om en finansieringsløsning.

Vi kan ikke ha økonomisk profitt i tankene med alt vi gjør. Det er et indiansk ordtak som sier følgende; «Først når det siste treet er hogd ned, den siste elven forgiftet og den siste fisken er død, vil mennesket oppdage at de ikke kan spise penger».

Dette ordtaket viser til gårsdagens og delvis nåtidens mentalitet hvor konkurranse, materialisme og profitt er det som råder på bekostning av mennesker og natur. Morgendagen verden må fokusere på andre og mer bærekraftige prinsipper som sirkulær økonomi, samarbeid og deling.

Et Globalt Løsningssenteret vil nettopp stimulere til dette ved å samle og finne løsninger på våre lokale, nasjonale og globale problemer innen alle aspekter av menneskelivet og gjøre dem tilgjengelig i størst mulig grad til flest mulig og fortest mulig.

Et slikt senter vil spare samfunnet for enorme kostnader, da det vil forkorte læringskurven, forebygge problemer og fremskynde samfunnsutviklingen. Bare pandemien har påført verdensøkonomien tilsvarende ti oljefond og enorme menneskelige lidelser.

Oljeeventyret startet rett utenfor vår stuedør. Det har gitt enorm velstand til oss, men dessverre skapt problemer for naturen og andre mennesker rundt om i verden fordi vi har bidratt til den globale oppvarmingen med vår utvinning av olje og gass.

Ved å plassere et Globalt Løsningssenter i Oslo eller Bergen, eventuelt i en annen by, vil vi kunne bøte på dette ved å gi noe svært viktig, nytenkende og fremtidsrettet tilbake til verdenssamfunnet.

I år er det nøyaktig 50 år siden Norge som det første land i verden opprettet et Klima- og miljødepartement. Kanskje Norge igjen kan bli først og vise vei ved å opprette er slikt senter?

Denne artikkelen ble publisert i Nettavisen 19.02.2022.