Vi går mot lysere tider

Vi går mot lysere tider

av | des 22, 2020 | Medier, Samfunn

I dag er det solsnu og vi går mot lysere tider. Og er det noe vi trenger nå så er det litt oppmuntring. 2020 har vært et tøft år, med pandemiens og Trumps herjinger.

Slagordet til koronapandemien har vært «alt blir bra». Dette er et godt slagord, men når man er midt oppi en krise og omtåket av problemer, ser man ikke så klart. Vi kan med fordel ha et lengre perspektiv på ting.

Ordet krise stammer fra gresk og betyr egentlig muligheter for vekst. En krise er tøff mens den pågår, men på lengre sikt har den potensial til å endre oss. Pandemien har gitt oss mer tid til refleksjon, og jorden har fått en liten pustepause. Det er bra i en tid hvor alt er så hektisk.

Hvis vi bare stresser rundt, går vi glipp av livet slik der er ment å leves.

Jeg håper at ikke alt går tilbake til normalen når dette er over, for normalen har nettopp vært problemet. Kanskje denne pandemien har lært oss å stå sammen og hjelpe hverandre mer? Vi ser klarere hvilke samfunnsfunksjoner som er viktige. Kanskje vi kan forbedre dem ytterligere?

Under nedstengingen rundt om i verden tidligere i år fikk vi se dyr vandre rundt i gatene, og vi fikk klarere luft og renere vann. Dette har vært en tankevekker, og kanskje den innsikten kan være med på å akselerere det grønne skiftet i tiden fremover?

Noe av det beste som nå er i ferd med å skje, er at vi blir kvitt Trump som president i USA. Dette er et stort og viktig lyspunkt for hele verden. Jeg aksepterer selvsagt at andre kan ha en annen oppfatning, men jeg sliter med å forstå hvordan man, spesielt kristne, kan gå god for denne mannen som har løyet godt over 20.000 ganger i sin presidentperiode.

Står det ikke vitterlig i de ti bud at man ikke skal lyve? Denne umodne og selvsentrerte mannen er direkte farlig for verden. Heldigvis kommer det nå nye mennesker som skal styre verdens mektigste land, med Joe Biden ved roret. Det betyr at koronapandemien blir tatt langt mer seriøst. Det betyr også at det blir mer fart i å løse klimakrisen.

Vi kan også se frem til vaksinene mot korona, som vil komme for fullt i 2021, og en bedre forståelse av pandemien og hvordan vi skal håndtere den.

Selvsagt vil det oppstå kriser og problemer også i årene fremover, men vi mennesker lærer mer og mer for hver gang. Disse krisene og problemene er dermed noe som driver vår sivilisasjon fremover.

For bare noen hundre år siden var livet mye tøffere enn nå. Det var sult, det var kriger, og det var sykdommer. Levealderen var kort og de sanitære forholdene elendige – hvis du ikke var en greve eller konge, da.

Tross alt kunne det vært mye verre. Min mor, som fremdeles lever, har opplevd andre verdenskrig. Dette vi opplever nå, er ikke i nærheten av krigens grusomheter. Og hvis man ser hvordan enkelte land har håndtert koronapandemien, kan vi kanskje være glade for at vi bor i Norge, med høy tillit i befolkningen, god økonomi, et robust helsevesen og veldrevne samfunnsinstitusjoner.

Vår forståelse og nivå på bevissthet var ikke spesielt høyt heller. Selv på midten av 1800-tallet ble forslaget fra legen Semmelweis om at leger burde vaske hendene før kvinner skulle føde, mottatt av massiv motstand. Også i dag er det kollisjoner mellom gamle, utdaterte holdninger og nye.

Et eksempel her er en fossil mentalitet som kolliderer med det grønne og fornybare tankesettet. Det er greit å vite at vi alltid går mot noe bedre, selv om det betyr motstand, noen hindringer og omveier innimellom.

Vi mennesker er våre egne verste fiender, men vi er også den beste kuren. Så for å motvirke splittelse og polarisering, må vi stå sammen, lytte til hverandre og gå i dialog. Og vi må vise omtanke og hjelpe hverandre.

Det er et tankekors at det på verdensbasis har dødd cirka 1,6 millioner mennesker av koronapandemien, mens man antar at det dør dobbelt så mange små barn av sult hvert år, der medisinen rett og slett er mat.

Vi handler massivt nå, vedrørende pandemien, fordi det berører oss selv og ikke noen langt vekke. Vi trenger å forstå hverandre bedre og bli sett, enten man bor i Bergen eller på den andre siden av kloden.

Derfor er det egentlig empati som er den beste medisinen for oss mennesker. Julen er en fin tid å tenke på andre. Hvis du er godt stilt økonomisk, kan du kanskje gi noe til dem som trenger det, enten de er fjern eller nær? Har du god tid, kan du kanskje ta kontakt med noen du kjenner som er ensom?

Det vil komme en tid hvor det igjen vil bli yrende liv i de bergenske gater og hvor idretten og kulturlivet blomstrer. Det vil komme en tid hvor vi igjen kan klemme og besøke hverandre så mye vi vil. I mellomtiden: Ta godt vare på hverandre!

Riktig god jul og godt nytt år, folkens!

 

Denne artikkelen ble publisert i Bergens Tidende 21.12.2020.

 

De rikes ran er livsfarlig

De rikes ran er livsfarlig

av | des 22, 2020 | Medier, Samfunn

Det foregår et omvendt Robin Hood ran i samfunnet. Det er de rike som røver og beriker seg på de fattiges bekostning. Dette er ikke bare uetisk, men direkte livsfarlig.

Og det foregår over hele verden. Det er livsfarlig fordi enormt mange mennesker må bøte med livet. Bare ta den utgående president Trump, en styrtrik amerikaner som har bygget sitt imperium med tvilsomme metoder og som har behandlet koronapandemien katastrofalt dårlig med nesten en kvart million døde mennesker i USA.

Det kan være selskaper som bevisst forurenser, slik Erin Brockovichs avdekket i kampen mot energikonsernet Pacific Gas and Electric Company i USA, som forurenset drikkevann med påfølgende kreft og død for mange.

Siden vi først bruker USA, kapitalismens høyborg som eksempel, kan vi likegodt  nevne legemiddelindustriens kyniske profittjag som påfører mange et dødelig avhengighetsforhold, slik opioidepidemien der viser. Bare i 2017 er det beregnet at 47 600 mennesker døde i landet som følge av avhengighetsskapende opioder.

En sånn liste kunne dessverre vært uendelig lang, men det som er interessant er hvorfor det har blitt slik? En viktig ingrediens her er kynisme. Man bryr seg rett og slett alt for lite om sine medmennesker, og enda mindre om de er fattige.

Vi har etter hvert skjønt at vi ikke kan være kyniske mot naturen, for det slår bare tilbake på oss selv, noe vi jo har merket med økende global oppvarming hvor flere og flere klimakatastrofer banker på vår dør.

Akkurat det samme prinsippet gjelder for ulikhet. Blir det for store forskjeller får menneskeheten store problemer. Det er et faktum at ulikhet skaper ustabilitet i verden og gir grobunn for fascistiske tendenser. Alt for mange steder har dette fått utviklet seg til å bli livsfarlig, slik man nå ser i USA. Kontrasten er stor til Norge hvor vi har mindre ulikhet og høyere tillitt til hverandre.

Den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet tok et oppgjør med aristokratiet og dets privilegier, men lenge før da har menneskeheten slitt med ulikhet, og det gjør vi ennå.

Det er ikke Trump eller andre populistiske og fascistiske ledere som utgjør faren, det er årsakene til at de kom til makten. Og her er kanskje ulikhet den største faren i og med at det skaper så mye frustrasjon, opprør, desperasjon og menneskelig lidelse.

Så vi trenger rett og slett en kur mot denne kynismen som skaper så mye ulikhet. Men dette er ikke helt enkelt fordi man kan ikke bare si til andre at man skal være snill og grei og forvente resultater, rett og slett fordi det er ikke alle som er snille og greie. Her må man i tillegg ta i bruk lover og regler, og da kommer man inn på politikk, men det er heller ikke så enkelt å redusere ulikheten, for eksempel i USA, når pengene og lobbyistene har spredd sine tentakler langt inn i Kongressen og Senatet.

Her er et eksempel på hvor sinnssyk grotesk ulikheten er i USA. I det siste har Jeff Bezos, grunnleggeren av Amazon i USA, seilt opp som verdens rikeste mann. Han er god for rundt 1800 milliarder norske kroner. Hvis han hadde solgt sine eiendeler og selskaper kunne 18 millioner av de fattigste amerikanerne (nesten like mange mennesker som bor i Norge, Danmark og Sverige til sammen) fått 100 000 kroner hver. Det kunne gitt dem et mye bedre liv, mindre bekymringer og reduserte helseutgifter. 100 000 er en enorm sum for et menneske som har lite. Det er nok til å kvitte seg med gjeld eller starte opp et selskap. Tenk hvilket ufattelig potensial dette hadde vært! Blant disse 18 millioner menneskene finnes det garantert mange genier og empatiske mennesker som kunne bidratt massivt til menneskehetens beste.

Det hele koker ned til hvem vi vil være som mennesker. Skal vi være egoistiske eller altruistiske? Hvis livet dreier seg om å akkumulere mest mulig til seg selv og skaffe seg mest mulig eiendeler tror jeg livet kan oppleves litt tomt etterhvert. Problemet er også at mye av livet da vil bestå i å ta seg av eiendommer og ting. Jeg er sikker på at den påtroppende presidenten i USA, Joe Biden, har et rikere liv enn det den avtroppende president Trump har med alle sine eiendeler. Har du mindre eiendeler har du også mindre å bekymre deg for og vedlikeholde. Du har mer tid til deg selv, familien og andre mennesker. Det er bedre for naturen, gir høyere livskvalitet og er mer meningsfylt.

Et tiltak som ville forhindret mye av ulikheten i verden er å innføre det man kaller borgerlønn eller grunninntekt, dvs. at alle mennesker får en viss sum penger for å få dekket sine grunnleggende behov.

Et annet tiltak er å innføre noe mange har kalt Robin Hood-skatt. Dette er en liten skattelegging av handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer.

Man burde også innføre lover over hvor mye enkeltpersoner kan tjene. Hvis motivasjonen er å tjene mest mulig penger bør man kanskje granske sine verdier litt. Den egentlige motivasjonen og inspirasjonen burde jo helst være å tjene og hjelpe andre mennesker, det er også det som gir størst varig glede. Koronapandemien har med all tydelighet vist oss hvem som virkelig gjør en samfunnsnyttig innsats, og på den listen står neppe finansakrobater og spekulanter.

«Fattigdommen dreper menneskeverdet» sier en kvinne i NRK programmet Thomas Seltzers Amerika. Jeg vil også tillegge at fattigdommen bokstavelig talt dreper mennesker, noe som kunne forhindres betydelig om man utjevnet forskjellene.

Ikke bare det, undersøkelser viser at om man øker utdannelsesnivået og inntektene i fattige land, spesielt blant kvinner, får de høyere levestandard og færre barn. Så minkende ulikhet minker også verdens befolkningsvekst og med det blir det mindre belastning på naturen.

Mennesket er ikke egoistisk av natur. Vi er stort sett vennlige, gode og har tillitt til hverandre. Vi er også stort sett flinke til å dele med hverandre, riktignok for det meste innen familien. Tiden er nå kommet for å dele godene bredere og mer rettferdig ut i verden.

 

Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 9.12.2020.

 

Bergensk internasjonalt klimafond?

Bergensk internasjonalt klimafond?

av | okt 24, 2020 | Ideer, Medier

Bergen feirer 950 år nå i 2020. Hva med å markere dette på en måte som kommer andre land til gode og ikke bare oss selv?

Aldri før har vi følt på kroppen så omfattende og alvorlige konsekvenser av menneskenes herjinger med planeten som i forrige tiår. Vi har merket det her i Bergen også med bl.a. luftforurensning, mer regn, uvær og varmere vintre, slik som den siste. Da jeg var barn på 70-tallet kunne jeg, og en haug andre unger, ake nedover veien jeg bodde i ganske ofte hver vinter. Det kan du sjelden i dag.

Hittil har 2020 vært et utfordrende år med koronapandemien som herjer og den store bomben i Beirut, for å nevne noe. Klimaet og miljøet har kommet litt i bakgrunnen, men dette er og blir den største utfordringen menneskeheten står ovenfor. Koronapandemien føles nærmere, mer personlig og som en trussel mot våre kjære, derfor får den mer umiddelbar respons.

På den annen side har du klimaendringene som er mer kompleks, mer fjern og truer storsamfunnet på en mer generell måte. Handlingene for å bøte på klimaendringene er mer usikre og fordelene mindre umiddelbare derfor blir responsen dessverre tilsvarende.

Vi mennesker og vårt politiske system er alt for vant med å tenke kortsiktig, men skal vi løse våre enorme klimaproblemer må vi tenke langsiktig. Det er begrenset hva enkeltmennesker kan gjøre med den saken, men jeg har et forslag. Hva med at Bergen oppretter et internasjonalt klimafond?

Bergen feirer 950 år nå i 2020. Hva med å markere dette på en måte som kommer andre land til gode og ikke bare oss selv? Dette fondet kan for eksempel hjelpe byer i utviklingsland som har store klima- og miljøproblemer og som ikke har midler til å ordne opp selv. Det er som regel de som merker konsekvensene av klimaendringene mest. Det kan være å støtte lokale klima- og miljøinitiativ og bidra med midler, kompetanse og innovasjoner som de ikke har. Dette vil garantert inspirere og skape blest i den byen og landet det gjelder.

Vi må ikke glemme at byen vår er svært rik og har gått med milliardoverskudd de siste årene, en drøm for mange andre byer, selv her i vesten. Når enkeltpersoner gir penger, må jo byer kunne gjøre det samme!

Riktignok har det vært ekstraordinære utgifter for kommunen i forbindelse med koronapandemien, men Bergen er ikke blakk. Det trenger ikke være så mye til å begynne med, en håndfull millioner, samt ekspertise og kompetanse kan gjøre susen. Og hvis næringslivet og enkeltpersoner kommer med på laget burde det ikke være så vanskelig å få til! Kanskje næringslivet og enkeltpersoner burde bidra aller mest, om ikke alt, til fondet i første omgang?

Dette kan gis hvert år til en utvalgt by som trenger klimahjelp for så å eventuelt gis til andre byer andre år eller fortsette å støtte den utvalgte byen. Tenk hvilken symboleffekt dette ville få?

Det er ikke nødvendigvis størrelsen på fondet som har så mye å si, men det at vi er villige til å hjelpe andre. Det vil virke inspirerende og bringe litt ekstra håp til en verden som gjør for lite for klimaet. Samtidig vil det kunne inspirere andre rike byer til å hjelpe på tilsvarende måte. Dessuten vil det skape vennskapsbånd, noe som trengs sårt i en verden med mye splittelse.

Et slikt klimafond vil høyst sannsynlig skape blest om byen vår, også langt utenfor Norges grenser. Dette vil og skape mye goodwill ved å lansere vårt eget klimainitiativ. Jo flere initiativ jo bedre og det trengs åpenbart i en verden som blir stadig varmere. Bergen vil rett og slett vise vei og gå foran som et godt eksempel, spesielt i år hvor Bergen feirer 950 år.

Vi opplevde nylig at byrådet i Bergen gikk foran ved å foreslå at byen kan ta imot 50 flyktninger fra Moria-leiren i Hellas som brant opp nylig. Regjeringen har foreslått å evakuere 50 flyktninger (av 13 000) hit til landet mens byrådet foreslår 500, hvorav 50 til Bergen. For meg viser det at Bergen har hjertevarme.

Vi trenger også å vise hjertevarme ovenfor klimaproblemene som jo medfører globale kriser og lidelser for mange mennesker. Så jeg håper Bergen viser sin besøkelsestid og oppretter et internasjonalt bergensk klimafond, det fortjener vår vakre planet og alle vi som lever her!

 

Denne artikkelen ble publisert i Bergensavisen 23.09.2020.

 

Del oljeformuen og skap globale ringvirkninger

Del oljeformuen og skap globale ringvirkninger

av | aug 5, 2020 | Ideer, Medier, Miljø

Selv om Norge er liten kan vi sette standarden og skape grønne ringvirkninger verden rundt ved å dele litt av vår oljeformue.

Jeg mener at Norge bør bruke litt av sin formue til å hjelpe oss selv og verden med omstillingen fra en fossil til en fornybar verden. Vår enorme formue er jo delvis bygget på forurensende olje og gass. Kanskje det er på tide å gi litt tilbake til verdenssamfunnet som monner?

Verden har nå så mye problemer at det må sterk lut til. Skal vi få verden og klimaet på rett kjøl igjen trenger vi å mobilisere som aldri før. Hvis ikke vi forebygger nå vil vi komme til å bruke enorme summer i fremtiden på å reparere skader vi kunne forhindret i dag.

Norge har allerede satt standarden og eksempelet når det gjelder elbiler. I følge nye beregninger har Norges økonomiske incentiver medført at elbilparken her i landet nå er helt oppe i 10 %, mens den ellers knapt er på 1 %. Det hevdes at kjempesalget i Norge har bidratt til å presse ned prisen på batterier og elbiler over hele verden. Videre at den norske elbilpolitikken fører til at norske utslipp i tiårene fra 2010 til 2050 blir omtrent 60 millioner tonn CO₂ mindre og på verdensbasis spares ytterligere 320 millioner tonn.

Norge har sluppet billig unna pandemien og vi er ustyrtelig rike. Vi er derfor i en unik posisjon til å hjelpe. Og hva skal vi med en enorm oljeformue hvis verden og livsgrunnlaget vår smuldrer opp? Mange med meg mener at vi bør bruke litt av Oljefondet til det beste for verden. Mitt forslag er at vi bruker 1 % av Oljefondets avkastning til et Klimafond hvert år.

Et Klimafond vil bidra til å reparere våre klima- og miljøproblemer samt andre utfordringer verden sliter med (som pandemier), for alt hører sammen. Én prosent av avkastningen i fjor tilsvarte cirka 18 milliarder kroner, og slike summer vil kunne ha stor innvirkning globalt.

Videre bør et slikt fond støtte innovasjoner, løsninger, ideer og forskning som kan bringe verden fremover. Kanskje også dele ut priser i den forbindelse? Jeg tenker at et globalt løsningssenter innen alle sektorer kan passe inn her. Det kan holde til her i Bergen og skape mange og viktige arbeidsplasser. Kanskje Havforskningsinstituttets lokaler på Nordnes kan benyttes når de flytter om noen få år?

I tillegg bør man hjelpe utviklingsland med deres miljøproblemer og omstilling siden det ofte er de som merker konsekvensene av klimaendringene mest og de har lite midler og kompetanse selv.

Norge derimot har muligheter, kompetanse og ikke minst midler til å utgjøre en enorm forskjell for klimaet. Oljefondet er nå et av verdens største fond, og eier nesten 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper verden over samt en betydelig mengde obligasjoner og eiendommer.

Er det noe Norge har mer enn nok av så er det penger. Vi må bestemme oss for hvem vi som nasjon skal være. Skal vi sitte på oljeformuen vår og ikke dele, slik som onkel Skrue? Eller skal vi dele og dermed være et eksempel som kommer oss selv og verden til gode?

Allerede nå ser vi et begynnende press på at deler av Oljeformuen bør brukes utover Norges få rike innbyggere til menneskets og naturens felles beste verden over. Vi har ingen tid å miste, det skylder vi våre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner.

Et sivilisert samfunn samarbeider, deler og hjelper hverandre. Koronavirusert har vist oss hvor viktig dette er.

 

Denne artikkelen ble trykket i Bergens Tidende 04.08.2020 og en variant i Stavanger Aftenblad 15.08.2020.

 

Fra akvarium til klimasenter

Fra akvarium til klimasenter

av | aug 2, 2020 | Ideer, Medier, Miljø

Illustrasjon: Henning Jon Grini. Klikk her for større versjon.

Akvariet skal flytte. Hva med å videreføre stedets ånd og skape et besøkssenter for jorden og løsningene på våre klimaproblemer?

I 60 år har Akvariet vært til glede og berikelse for store og små, for tilreisende og byens befolkning. Det har også en fantastisk beliggenhet med Nordnesparken og havet rett utenfor. Heldigvis vil Akvariet fortsette å eksistere fremover, men bare på et annet sted. Akvariet skal nemlig om få år flytte til et nytt og større lokale. Det betyr at akvariets bygninger på Nordnes bli ledig.

Hva med å videreføre stedets ånd og skape et besøkssenter og utstillingsområde for jorden i sin helhet og for løsninger på våre klimaproblemer? Dette kan bli et viktig klima- og miljøsenter som kan opplyse både store og små samt turister og byens borgere, akkurat som akvariet har gjort.

I Oslo har de nettopp åpnet noe lignende, nemlig Klimahuset som den første i Norden og den fjerde i verden. Det er hovedsakelig finansiert ved hjelp av en privat donor og Universitetet i Oslo. Og her i Bergen har vi akvariet som er betydelig større og som gir mer muligheter!

Se for deg at du akkurat har passert inngangen til fremtidens klimasenter der akvariet en gang var. På venstre side ser du et utvidet amfiteater hvor du hører masse barn juble begeistret. Nå pågår nemlig forestillingen «Meitemakkens elleville liv». Du smiler litt for deg selv og tenker kanskje at jammen er det bra at barna i dag får kunnskap og visdom om jordens enorme artsrikdom og at alt har betydning og funksjon. På taket foran og til høyre for inngangspartiet ser du en vakker roterende jordklode som lyser når det er mørkt. Inne i Storsalen har bedrifter stand hvor de viser sine innovative og miljøvennlige løsninger. I en annen del av senteret pågår utstillingen «Fra asfalt til park» som viser forfalne byområder rundt om i verden som nå er gjenskapt til vakre blomstrende parker. Men du er på vei til auditoriet hvor foredraget og paneldebatten «Renessanse for økologisk landbruk» straks begynner.

Dette er et tenkt eksempel på hvordan Akvariet i fremtiden kan fremstå som et moderne lærings- og opplevelsessenter, og ikke minst et senter for klimaløsninger fra hele verden.

Jeg mener at vi som samfunn må tenke langsiktig og et slikt senter vil bidra til det. Mange av våre problemer skyldes nettopp vår kortsiktige tankegang og jakten etter ressurser og profitt. Og hva er mer langsiktig enn at vi begynner med våre barn? Hvis ikke de får klar og innsiktsfull forståelse om jordens og dets sykluser og at vi må ta vare på vår natur og biomangfoldet vil de bare gjenta feilene vi har gjort. Derfor bør dette besøkssenteret ha sterkt fokus på barn og ungdom og ha samarbeid med skoler og barnehager.

Et annet fokusområde klimasenteret bør satse mye på er alle løsningene som allerede eksisterer. Det mange kanskje ikke er klar over er at det allerede finnes ganske mange løsninger på klimaproblemene og nye kommer til hele tiden. Dette må frem i lyset og et sånt senter vil være et perfekt sted for å presentere dem.

Her er et forslag til hvordan: De fleste har sikkert vært inne i Akvariet der hvor de store akvariene befinner seg. Det rommet kalles Rotunden og er sirkelrundt. Tanken er at i stedet for akvariene der kan de omgjøres til rom hvor man kan gå inn og få informasjon om de nyeste forskningsprosjektene, ideene og løsningene innen den gjeldende klimasektoren. Underetasjen kan også tas i bruk til dette formålet.

I stedet for akvariene i Rotunden kan det lages rom hvor man kan gå inn og få informasjon om de nyeste forskningsprosjektene, ideene og løsningene innen den gjeldende klimasektoren. Illustrasjon: Henning Jon Grini. Klikk på bildet for større versjon.

Min mening er at et slikt klimasenter også bør ta tak i årsakene til klimaproblemene slik at utdaterte holdninger kan utfordres. Når regnskog blir hogget ned må man forstå hvorfor. Hva er det som tillater at slikt skjer? Dette bør så forklares på en måte som forhindrer slik oppførsel i fremtiden. På samme måte kan man stille spørsmål rundt vår egen livsførsel og forbruk. Kan vi leve på andre mer naturvennlige måter som opprettholder vår levestandard uten at det går på bekostning av natur og miljø?

De stadig økende lokale og globale utfordringene vi har med klimaendringer viser at det er en større og alvorligere sak enn et lite virus. Det å satse på å omgjøre Akvariet til et klimasenter mener jeg derfor er en forebyggende og fremtidsrettet ide.

Bergen har en sterk posisjon innen klima med mange dyktige aktører og et slikt klimasenter vil ytterligere plassere vår by fremst i bekjempelsen av klimaendringene og gi inspirasjon og håp i en turbulent verden.

 

Denne artikkelen ble publisert i Bergensavisen 29.07.2020.

 

Hvor farlig er det å dø egentlig?

Hvor farlig er det å dø egentlig?

av | aug 2, 2020 | Fenomener, Medier, Spiritualitet

Det er noen år siden Per Fugelli ba døden opp til dans, men siden det fremdeles er et tema det snakkes lite om kan det kanskje være på sin plass å igjen danse litt, med døden?

Om det finnes et liv etter døden er kanskje det største eksistensielle spørsmålet av dem alle. Samtidig er det et litt tabubelagt emne som mange unngår. Men hvorfor? I uminnelige tider har man jo trodd på et liv etter døden og døden var derfor en naturlig del av livet. Indianerne snakket om de evige jaktmarker og vikingene at krigerne deres kom til Valhall.

Det er først i de siste århundrene at mange er tvilende til om det i det hele tatt finnes noe liv etter dette. Ettersom vitenskapen har fått fotfeste og urbaniseringen har skutt fart har man mistet den naturlige forbindelsen med døden.

Etterlivet er likevel på ingen måte avskaffet i vår moderne tidsalder. I de enormt populære Star Wars filmene dør jo ikke hovedpersonene egentlig, de lever videre og gir veiledning og inspirasjon til de andre «dødelige».

Men hva så med det virkelige livet? Det er kanskje en helt annen sak? Det spørs jo selvfølgelig hvem du spør. En religiøs person ville temmelig sikkert si at det finnes et liv etterpå, mens en mer vitenskapelig person ville si det motsatte. Samtidig finnes det tvilere i begge leire. I tillegg finnes det mange andre leire. Så hva skal man tro? Det er dessverre litt vanskelig å faktasjekke dette! Eller er det?

Hva med de millioner av mennesker verden rundt som har hatt såkalte nær-døden opplevelser? De opplevelsene disse menneskene har er påfallende like når det gjelder stadier, uavhengig av kultur, status eller livssyn. Samtidig er opplevelsene i seg selv enormt varierte. Det som går igjen hos de som har hatt disse opplevelsene er følelsen av enorm fred og kjærlighet og at deres frykt for døden har forsvunnet, samt at vi får treffe våre kjære igjen.

Siden disse opplevelsene ikke kan bevises er det opp til oss å tro på det de forteller. Vitenskapen kommer med en rekke påstander de mener forklarer opplevelsene, men når noen av de som har hatt dem kan gjengi hva andre har sagt et helt annet sted holder ikke vitenskapens forklaringer helt. Religioner avfeier dem som ikke passer inn i deres verdensbilde, mens de samtidig omfavner de som gjør det.

Noe som også peker mot et liv etter døden er programmet Åndenes makt på TVNorge. Uforklarlige og ofte ubehagelige hendelser hjemme hos folk fører til at de ønsker hjelp av synske. Utallige sesonger viser at dette har stor interesse blant folk. At noe foregår er ganske tydelig og det er påfallende at de som går igjen har tilknytning til personer og steder og dermed ikke helt har klart å løsrive seg og kommet seg videre dit de skal. Det har derimot de som har hatt en nær-døden opplevelse og derfor er deres opplevelser en bedre beskrivelse av hva som skjer etterpå.

Vitenskapen har heldigvis vært med på å fjerne og begrense mye utdatert gammel overtro. Samtidig vil de ikke anerkjenne noe annet enn det som kan bevises via våre sanser på tross av alt det uforklarlige som utallige mennesker opplever, men som med så mye annet må man oppleve ting selv for å forstå.

Problemet med religioner et at de er for fastlåste i sin tro og at man kan stille spørsmål om sannhetsgehalten ved mye av det de forfekter, samt at de er så dominert av menn.

Vitenskapen har ikke monopol på sannheten, ei heller religioner. Da lytter jeg heller til Lars Monsen eller Lilli Bendriss som snakker om den andre siden og at vi får hjelp derfra. Eller jeg ser på TV programmet Svenske medium som hjelper mennesker å komme i kontakt med sine kjære som har gått bort. Uansett mener jeg man bør stille med åpent sinn når folk snakker om sine opplevelser.

En gang i tiden skremte kirken med helvete. Nå er det heldigvis avskaffet, men kanskje vi også skal avskaffe frykten for døden når vi først er i gang? Det er tydelige indikasjoner på at døden ikke er slutten og det gir oss mer mulighet til å leve livet. Hvis det er slik at døden bare er en overgang til en annen tilværelse trenger vi jo ikke lenger å være så redd for den. Det kan gi oss mer livsglede og mening med tilværelsen, og så kan vi kanskje danse litt mer med livet enn det vi hittil har gjort.

Hvis du bekymrer deg for døden så tenk litt på dette; Hver kveld legger vi oss til å sove i full visshet om at vi våkner opp igjen dagen etter. Kanskje er det også slik når vi skal forlate denne verden, at vi våkner opp frisk og opplagt i en helt ny tilværelse?

 

Denne artikkelen ble publisert i Nettavisen 11.07.2020.