Det er ikke rart at religionen i moderne velfungerende samfunn som i Norden mister grepet. Folk har begynt å tenke selv.
Det er påsketid og da passer det fint med noen refleksjoner rundt religion og åndelighet. Vi kan jo begynne med en oppklaring rundt disse begrepene. For å slå det fast med en gang – det å være åndelig betyr ikke det samme som at man er religiøs. Det er en vesentlig og viktig forskjell. Egentlig er det ganske enkelt.
Å være religiøs er å bekjenne seg til en religion. Å være åndelig, eller spirituell som noen kaller det, er ikke å bekjenne seg til en religion, men likevel ha en overbevisning om noe guddommelig.
Jeg selv tilhører denne betegnelsen. Jeg regner meg som åndelig, men vil ha meg frabedt å bli kalt religiøs. En religion, som ordet religiøs springer ut fra, har dogmer og regler som forteller tilhengerne hvordan de skal leve og oppføre seg.
Dette er gjerne nedskrevet i en bok (som regel en gammel en). Og det er her jeg, og mange med meg, melder pass. Hvorfor følge en religion som går på tvers av egen intuisjon og overbevisning? Er ikke det å la andre ta over mye av styringen av livet sitt? Jeg forstår derfor utmerket godt at man heller velger å bli ateist enn å følge andres tro. Eller som jeg, å ta avstand fra religion, men likevel være åndelig og dermed fri til å tenke og bestemme selv over mitt livssyn.
Folk har begynt å tenke selv i mye større grad enn før
Det er ikke noe rart at religionen (her representert ved kristendommen) i moderne velfungerende samfunn som i Norden mister grepet.
Folk har begynt å tenke selv i mye større grad enn før. Man har høyere velstand og mer tid, informasjonsflommen er stor og vitenskapen har bevist at visse religiøse påstander ikke henger på greip, bare for å nevne noen årsaker. Dette gjør at man blir mer opplyst om saker man før ikke hadde forutsetning for å vite i like stor grad.
Det er også en kjensgjerning at mange religioner har brukt (og bruker) frykt som middel for å holde på sine tilhengere. I vår del av verden var dette spesielt utbredt før i tiden, hvor helvete i kristendommen ble flittig brukt som trussel og maktmiddel.
Ja, såpass ille var det at det ble hevdet at hvis man ikke fulgte deres bestemte religiøse tro ville man havne i helvete. Dvs. ikke hvis man var svært rik da, for da kunne man kjøpe seg avlat, som betyr at man unngikk skjærsilden og slik kom rett til himmelen.
I dag er sånt absurd (eller burde være det), for hva slags Gud ville finne på slikt? Bare det at man så på kvinner som annenrangs borgere som ikke engang kunne bli prester sier jo sitt.
Og så har man undertrykking av homofile. For ikke å snakke om det å påstå at mennesket er født syndig. Det er en ganske horribel påstand som nok har medført store psykiske problemer og traumer for utallige mennesker. Heller ikke rart at det blir mye sexskandaler, spesielt i den katolske kirken, når en helt naturlig drift blir undertrykt. Seksualitet er selvsagt langt ifra syndig, det er naturlig, deilig, vakkert og hellig.
Listen over slike fryktmidler og undertrykking er egentlig ganske lang. Derfor er det sannelig ikke rart at folk rømmer. Kristendommen sier at Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, men sannheten er vel heller det at mennesket har skapt Gud i sitt eget bilde. Og det bildet har ikke blitt pent.
Men, det er påsketider og vi kan godt være romslige i en sånn tid. Vi har tross alt fått en del ekstra fridager på kjøpet som mange koser seg med i disse dager. Spøk til side, det er stor forskjell på religioner og vi skal ikke glemme at mye godt er gjort og gjøres av dem også. Spesielt av enkeltpersoner innen ulike religioner.
Mens religion er mer maskulint orientert er åndeligheten mer feminint orientert
Den kjente åndelige amerikaneren Neale Donald Walsch, som for øvrig besøker Bergen til høsten, sier følgende om frykt og kjærlighet: «Frykt er den energien som innsnevrer, avslutter, trekker tilbake, forlater, gjemmer seg, beholder, skader.
Kjærlighet er den energien som utvider, åpner opp, sender ut, forblir, avslører, gir, helbreder.»
Så hva betyr det å være åndelig egentlig?
Å være åndelig eller spirituell betyr at man ser på universet, verden, mennesket og alt levende som guddommelig og hellig og at det finnes et liv etter dette som er for ALLE. Mens religion er mer maskulint orientert er åndeligheten mer feminint orientert hvor livet sees på som sykluser, også når det gjelder mennesket.
Det er ingen dogmer og regler som forteller deg hvordan du skal være eller oppføre deg. Det er din egen moralske samvittighet og intuisjon (magefølelse) som skal ta seg av den biten.
I motsetning til vitenskapen som tror at alt har oppstått ved en tilfeldighet, mener vi at det er en dypere mening og intelligens bak alt. Naturen og universet er for vakkert og storslått, livet er for genialt og fantastisk og ikke minst mennesket og alt annet levende er et for stort under til at dette kan være en tilfeldighet. Det blir også hinsides vår fatteevne at man da kan redusere det guddommelige til noe smålig som dessverre religionen altfor ofte gjør.
Vi som da er åndelige må finne ut av ting selv. Mange har da også personlige opplevelser som ikke kan forklares ut fra tradisjonelle vitenskapelige termer eller passer inn i trangsynte religioners verdensbilde.
Mange som er åndelige har kommet inn under det litt utdaterte begrepet alternativt. Nå er jo mye av det som før var alternativt blitt mer mainstream. Likeså brukes begrepet nyreligiøs om oss fra tid til annen. Dette er et uheldig begrep da det hinter til at det er snakk om noe religiøst, hvilket det jo ikke er.
Hvis vi ser oss rundt om på denne planeten er det lett å bli litt oppgitt over all forurensning, kriger, skjev fordeling og annen elendighet som vi skaper. Men akkurat som vi «roter det til» har vi også evnen til å rydde opp.
Her har religionene faktisk et stort ansvar, mye større enn mange egentlig er klar over. Bare tenk på det kristne utsagnet: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» Man skulle tro man kan gjøre hva som helst med den. Ikke akkurat særlig miljøvennlig. Derfor oppfordrer jeg de som er religiøse til å prøve å rydde opp i egne rekker. Faktisk må religionene endre seg om de i det hele tatt skal ha noen vesentlig betydning og innflytelse i fremtiden i denne vestlige del av verden. Og så får vi som er åndelige gjøre likedan og prøve å bidra så godt vi kan for å skape en bedre verden.
Påsken er en kristen høytid. Den feires til minne om Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse. Og noe må faktisk dø for at noe nytt skal kunne oppstå. Mitt ønske og håp er at gamle utdaterte dogmer og regler avgår ved døden slik at noe bedre og mer menneskevennlig fremtrer. Slik at vi kan gå lysere tider i møte akkurat slik vi nå faktisk gjør i disse påsketider.
Dette innlegget ble trykket i Bergens Tidende 26. Mars 2013 og kan sees her.
