Skatt har fått et ufortjent dårlig rykte.
Jeg skal innrømme at jeg til tider har gjort det jeg kan for å betale minst mulig i skatt, men det er jeg sikkert ikke alene om. Heller tvert om, det virker som om de aller fleste tenker slik. Dette er ingen god strategi. Det er bare å henvise til Hellas, så ser vi hvordan det går om man drar det for langt!
Vi må ikke glemme at skatten kommer oss alle til gode. Den er en velsignelse når du eventuelt blir syk eller noen av våre kjære blir syke. Den kommer oss alle til gode på mange andre områder, som veiene vi kjører på, skolene våre barn går på, brannvesenet som alltid står klar når det brenner. Å pynte med blomster og vedlikeholde parkene i den flotte byen vår kommer ikke av seg selv, heller ikke fyrverkeriet som sendes opp ved spesielle anledninger.
På den annen side forstår jeg ønsket om å betale minst mulig. Som forfatter er det ikke alltid lett å få endene til å møtes. Det er utallige andre som sliter, selv i verdens rikeste land. Derfor bør skatten ytterligere tilpasses den enkeltes betalingsevne. Og det burde så absolutt være et tak på hvor mye enkeltpersoner kan tjene, for de midlene kunne vært brukt mye mer fornuftig enn til dyre yachter.
Et eksempel på hvor galt det går med store ulikheter i samfunnet er USA, hvor ufattelig mange og stadig flere havner under fattigdomsgrensen. Ifølge Urix er det nå 40 millioner som lever under fattigdomsgrensen og enkelte steder minner verdens mektigste land mer om et u-land enn et i-land. Den tendensen med økende ulikhet ser dessverre ut for å spre seg videre i verden, også her til lands. Når vi vet at det ikke fungerer, må vi gjøre det vi kan for å stoppe det.
Det er en myte at det bare er de rike som starter opp firmaer og bidrar til arbeidsplasser. Hvor mange er det ikke der ute som har en drøm om å starte opp med noe, bare de hadde hatt kapital nok?
Det som er litt rart og nærmest uforståelig er alle de firmaer og enkeltpersoner som tjener mest ofte er de som betaler minst i skatt. Unnskyld meg, men jeg syntes det er egoistisk og jeg tror de går glipp av et av livets største gleder og noe som gir livet større mening. Kanskje den største gleden man har i livet er å hjelpe andre? Spør Trond Mohn og Grieg Foundation eller andre som gir til samfunnet hva de mener om den saken. Det er en grunn til at de fortsetter å gi.
Selvfølgelig er det en glede å kjøpe noe nytt, men den gleden er kortvarig. Og ofte gir det en tomhetsfølelse. Å hjelpe andre gir en motsatt effekt. Det skaper en veldig god følelse og glede og den gleden varer lenge. Å hjelpe andre gir også en langt større mening og tilfredstillelse.
Er skatten betalt for i år så er det allikevel flust av muligheter til å gi av sitt overskudd. I tillegg til byens trengende finnes det utallige flotte foreninger, lag og organisasjoner der ute. Eller hva med å støtte forsking, oppstartsbedrifter og miljøtiltak? Kanskje gi til prosjekter i utlandet, hvor behovet er større enn her?
Det som er litt dumt er at vi ikke kan velge hva skatten skal brukes til. Mitt ønske for fremtiden er derfor at skattebetalerne selv kan velge hva deler av skatten deres skal gå til. Det vil gi en mer personlig kontroll og en større tilfredstillelse når en betaler skatt.
Enn så lenge, betal din skatt med glede er min oppfordring.
Dette innlegget ble trykket i Bergens Tidende 28. Mai 2019 og kan sees her.