I tiden som kommer står menneskeheten foran viktige avgjørelser i kjølvannet etter koronaviruset. Noe av det aller viktigste vi må forholde oss er hvordan vi skal organisere oss økonomisk. Håpet er at vi nå kan foreta endringer som fører oss inn på et spor som er mer rettferdig og menneskevennlig samt at vi tar langt mer hensyn til planeten vi bor på og er avhengige av.

Den omfattende artikkelen nedenfor er hentet fra boken min Gaia og Mennesket mot en lysere fremtid. Utdraget tar for seg dagens dysfunksjonelle økonomiske virkelighet som er ødeleggende for både mennesker og natur. Samtidig peker den på måter vi kan gjøre ting annerledes og en mengde henvisninger til de som jobber med en slik massiv omstilling vi nå står ovenfor.

---

Helt nederst i denne artikkelen har jeg tatt med et kapittel fra boken Morgendagens Gud av Neale Donald Walsch. Det kapittelet omhandler dagens økonomiske system og hvordan det vil transformeres og se ut i fremtiden. Klikk på linken og du kommer direkte til den.

PENGEVEKSLERNE KASTES UT – IGJEN.

---

 

«Å være den rikeste mannen på kirkegården er ikke noe poeng for meg. Å legge seg hver kveld og vite at vi har gjort noe viktig og betydningsfullt er det som betyr noe.»

– Steve Jobs

Konkurransementalitet og Survival of the fittest er utdaterte tankeganger. Det motsatte er tilfelle. Igjen kan vi trekke paralleller til naturen. De fleste dyr og fugler lever i flokker eller parforhold og klarer seg derfor best når de samarbeider og deler. Trær for eksempel overlever også ved hjelp av gjensidig samarbeid og deling. Professor Suzanne W. Simard ved University of British Columbia fra Vancouver i Canada forklarer hvordan trær er mer komplekse enn vi noen gang har trodd. Hun hevder at trærne, akkurat som dyr, kommuniserer og deler informasjon med hverandre og overfører «arven» til neste generasjon. Det blir, som en del forskere kaller det, et «Wood Wide Web».

Videre forklarer hun at ved hjelp av et enormt nettverk av sopper under bakken kan trærne fordele viktige næringsstoffer «avhengig av hvem som trenger det». På den måten sikres det at skogens økosystem gir og mottar akkurat den mengden som trengs for å holde trærne friske og sunne. Det tilsvarer litt hvordan den menneskelige hjernen og våre nerveceller fungerer. Døende trær flytter dessuten ressurser, som viktige mineraler, inn i unge trær før de dør. Vil du vite mer kan du se hennes foredrag hos www.ted.com How trees talk to each other. Den tyske forfatteren Peter Wohlleben beskriver lignende forhold i sin bok Trærnes hemmelige liv.

Vi mennesker kan ikke fortsette med «business as usual» lenger, noe må forandres. Vårt økonomiske system i dag fungerer ikke. Det er et konkurransesystem basert på mest mulig profitt som forsterker og favoriserer de få som allerede har mye, og dermed skaper ulikhet, fattigdom, konsentrert makt til noen få og i tillegg tar lite eller intet hensyn til miljøet. Hvis man reflekterer litt over ordene konkurranse og den sterkeste overlever er det nesten ikke til å unngå at ordet egoisme dukker opp. Egoisme fører til atskillelse og splittelse og mange andre problemer for samfunnet. Det gjør at man blir mer opptatt av sitt eget beste heller en samfunnets beste. Jo mer sjelen får strømme gjennom personligheten jo mer opererer det ut fra ønske om det beste for alle.

Som samfunn bør vi bryte den onde sirkelen som er basert på konkurranse og gå over til en gyllen sirkel som er basert på samarbeid.

Slik systemet fungerer nå blir de rike bare rikere og fordeler som regel den opparbeidede rikdommen, arven, videre til sin egen familie. Det er som et monopolspill hvor de som har sikret seg de beste eiendommene kan håve inn penger fra de andre og dermed stadig øke sin egen rikdom, mens de andre havner lenger og lenger etter og blir desto fattigere. En situasjon det er vanskelig å komme ut av fordi systemet (monopolreglene) forhindrer det. Kanskje det er på tide å endre samfunnets spilleregler?

Et gammelt ordtak sier at penger er roten til alt ondt. Dette er ikke riktig. Penger i seg selv er helt nøytralt. Det er heller ikke noe galt i å ha penger. Vi må grave dypere skal vi finne roten. Det man kan stille spørsmål ved er mengden, fordelingen og bruken av dem. Det er mer etiske og moralske spørsmål og da er vi igjen inne på kjerneårsakene til våre problemer som vi tok for oss i et annet kapitel i denne boken. Hvis menneskene så alle andre som sin neste, samt fullt og helt som del av sin egen familie (hvilket vi egentlig er i den ultimate virkelighet), ville man aldri tolerert at mennesker sulter og lever i fattigdom. Man ville delt rikdommen sin, gladelig. Det handler rett og slett om å være solidariske mot hverandre. En økonomi basert på profitt og konkurranse burde heller blitt byttet ut med det vi kunne kalle «solidarisk økonomi». Med andre ord; den gamle og avleggse bunnlinjen med fokus på mest mulig penger og makt bør byttes ut med en ny som er langt mer solidarisk mot mennesker og natur.

Det finnes bedrifter som drives på det viset. Et eksempel er Mindvalley www.mindvalley.com. Det er en futuristisk arbeidsplass som ønsker å forandre verden. De har ca. 200 ansatte. Opprinnelig holdt de til i USA, men har nå flyttet til Malaysia. Et av Mindvalley sine største ønsker er å gi tilbake til planeten. Innen 2050 er målet å gi bort 1 milliard dollar til sosiale formål verden rundt. I tillegg har de som mål å forbedre utdanning for millioner av mennesker globalt sett. Mindvalleys prioriteringsliste er som følger:

1. Planeten først
2. Kundene
3. Ansatte
4. Profitten til sist

Et tankekors man kan lure på er hvorfor de som har mye, ja selv latterlig mye, i de fleste tilfeller allikevel ikke føler de har nok. Hvorfor er det slik at enkelte aldri føler de har nok? Kan det være at mange av dem kompenserer for manglende rikdom i sitt indre ved å skaffe seg rikdom i det ytre?

De som har opparbeidet seg enorme summer har gjort dette på bekostning av andre, hovedsakelig fra de som ikke har så mye, slik analogien med monopolspillet viste. Ofte får de på toppen i en bedrift store lønnsutbetalinger og bonuser. Og et sted må jo pengene komme fra. Det blir som et omvendt Robin Hood prinsipp, altså å ta fra de som har mindre for å gi til de som har mer. Produktet eller tjenesten de selger kunne vært billigere og de ansatte kunne fått høyere lønn slik at forskjellene ble mer utjevnet. Eller de kunne gitt pengene til samfunnsnyttige tiltak. Mange bedrifter har innsett og tatt tak i dette, noen har startet med sosial entreprenørskap og noen gir tilbake til samfunnet på andre måter. Organisasjonen Conscious Capitalism www.consciouscapitalism.org arbeider nettopp ut fra en slik tankegang.

Slik den økonomiske verden er lagt opp i dag har overdreven fokus på konkurranse og profitt også betydning for vår helse. Konkurransementalitet fører ofte til stress, noe som kan føre til så mangt, som fysiske helseproblemer eller utbrenthet, lav selvfølelse og andre mentale problemer. I den forbindelse blir man i alt for stor grad tilbudt medisiner, som for det meste bare døyver symptomene, uten å berøre de egentlige årsakene. I tillegg medfører de som regel bivirkninger. Dette profittjaget kan i sin ytterste konsekvens føre til at legemiddelindustrien blir mer opptatt av å selge sine egne produkter enn å bedre folks helse. Hvis vi tenker litt etter så er jo legemiddelindustrien avhengig av at folk er syke. Hvis ikke får de jo ikke solgt produktene sine. Det er kanskje en grunn til at leger har hatt en tendens til å skrive ut mye medikamenter? Man skal huske på at kroppen har fantastiske selvreparerende mekanismer. Et synlig eksempel er jo et sår som gror igjen helt av seg selv. Mentale helseproblemer er et omfattende problem i dag, men mer menneskelig kontakt og forståelse samt det å jobbe på et dypere psykologisk og spirituelt plan vil kunne hjelpe betraktelig og være et bedre valg i mange tilfeller enn medikamenter.

Flere andre negative konsekvenser av dagens profittorienterte samfunn kan kort nevnes her; Høyt kvalifiserte mennesker trekkes mot høye lønninger i bedrifter som tilbyr produkter som ikke alltid er til det beste for samfunnet. Innovasjoner som kunne kommet menneskeheten til gode hindres av patenter på den måten at andre innovatører ikke får utviklet sine videre og i noen tilfeller kan det være et ledd i en bevisst markedsstrategi som får patentet til å ligge latent i årevis. (Her har for øvrig Tesla og Toyota gått motsatt vei ved å frigjøre mange av deres patenter slik at andre kan benytte teknologien til det beste for menneskeheten.) Forskning blir i mange tilfeller underfinansiert eller oversett hvis det da ikke kan generere profitt. Det samme gjelder gode ideer, produkter og idealistiske prosjekter som sliter med å få finansiering fordi det ikke genererer profitt. Bedrifter som flytter sin produksjon til land med billig arbeidskraft (mange ganger på slavelønn) og hensynsløst sparker sine arbeidere i det opprinnelige landet. Selskaper som beskytter deres egne varemerker ved å gjøre produktene deres inkompatible med andre, noe som fører til unødvendig duplisering og frustrerte brukere.

I følge statistiker og professor Hans Rosling www.gapminder.org er det globalt sett blitt færre som lever i ekstrem fattigdom i vår tid. Og dette er meget positivt, men fremdeles lever alt for mange mennesker på eksistensminimum, over en milliard. FNs bærekraftsmål www.fn.no har som en av tre intensjoner å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030.

Andre økonomiske momenter går ikke i positiv retning. Det økonomiske gapet mellom de rikeste og de fattigste øker. Dette hemmer veksten og hindrer likestilling, ifølge en ny rapport fra OECD. Rapporten fra 2015 viser at denne skjeve utviklingen kommer til å fortsette og at alle taper på det. De rike og mektige tviholder på sin posisjon. Dette har ført til revolusjoner før og vil garantert gjøre det igjen. I en ny rapport fra januar 2016 (utgitt av den internasjonale hjelpeorganisasjonen www.oxfam.org) kommer det frem at formuen til de 62 rikeste personer i verden (av disse er det bare 9 kvinner) tilsvarer like mye som det den fattigste halvparten av verdens befolkning (3,6 milliarder mennesker) eier. Siden 2010 har formuen til disse rike økt med 44 %, mens de fattigste i verden har blitt 41 % fattigere. Siden århundreskiftet har halve formuesøkningen i hele verden gått til den øverste topp 1 %.

Jeg mener dette har mange konsekvenser. Det medfører ikke bare færre muligheter for de fattige til å delta i samfunnet, men og store bekymringer og lidelser, samt mye bortkastet tid og krefter som går med til kampen for å overleve, helt unødvendig. I vår vestlige del av verden blir mange fastlåst i lavt betalte jobber for å kunne betale på gjeld som tynger dem. Kort sagt så hemmer økonomisk ulikhet utviklingen. Dessuten går enormt mye menneskelig potensiale til spille som kunne vært brukt atskillig mer fornuftig. De økonomiske omkostningene for samfunnet er astronomiske. Verden går glipp av uendelig mye når dette potensiale ikke får mulighet til å uttrykke seg og gi sitt bidrag til verden. Det finnes mange genier der ute, slike som Leonardo Da Vinci og Wolfgang Amadeus Mozart var da de levde, som aldri får berike verden siden de blir holdt nede av fattigdom og kampen for å overleve.

Det er også flere farer med store skiller. Det skaper grobunn for konflikter. Det blir og fort en fare for at de som har mye anser seg som mer verdt enn de som har lite. Det er en usunn utvikling og er en feilaktig slutning. Alle mennesker er like mye verdt og i ethvert menneske ligger det også et enormt stort potensial.

Her er et eksempel på et menneske som da han var liten ikke ble ansett som spesielt «verdifull». Gutten var fire år før han kunne snakke. Han var dårlig på skolen og var en ensom gutt. Søsteren hans sa han ikke engang var flink i regning og ble sett på som «litt dum» av sine medelever. Gutten het Albert Einstein.

«Denne er til de gale, de mistilpassede, opprørerne, bråkmakerne – de som tør å utfordre det bestående – de som ser ting annerledes – de som ikke er glad i regler. Du kan sitere dem, være uenig med dem, glorifisere dem eller bakvaske dem, men det eneste du ikke kan gjøre er å ignorere dem fordi de forandrer ting, de skyver menneskeheten framover. Og når noen ser dem som gale, ser vi genier, fordi de som er gale nok til å tro at de kan forandre verden, er de som nettopp gjør det.»

– Steve Jobs

Det er mange måter å omstrukturere og omfordele goder, forhindre overforbruk og stoppe miljøforurensning. Man kan skattlegge forbruk, spesielt miljøskadelig forbruk. Innføre åpenhet og ærlighet ved salg av produkter, som hva produktet koster å produsere, hvilken fortjeneste bedriften får og hvilke miljøkonsekvenser produktet medfører. Innføre høye forurensningsbøter for industrien og bedrifter. Skattlegging av transaksjoner i finansøkonomien osv. Innføre regler som skaper åpenhet og som forhindrer skattetriksing og overdreven finansspekulasjon. Ha åpenhet rundt internasjonale handels- og investeringsavtaler og forhindre at slike avtaler favoriserer bestemte aktører som store multinasjonale selskaper. Stoppe muligheten for spekulasjon av livsnødvendigheter. Slik det er nå har vi endt opp med et system som gjør det mulig for enkeltaktører å tilegne seg profitt på fellesskapets bekostning. Å privatisere offentlige tjenester er derfor ingen god strategi.

En vei å gå for å skape et mer rettferdig samfunn er å sørge for at alle mennesker får en minimumsinntekt. Det vil da være en form for borgerlønn slik at man i alle fall har nok til et sted å bo og mat til å klare seg. Da slipper mennesket å bruke masse tid og krefter (som er sløsing med ressurser) på å bekymre seg for disse livsnødvendighetene, samtidig som byråkratiet kan reduseres. De færreste vil for øvrig neppe nøye seg med en minimumsinntekt som en borgerlønn representerer. Dessuten er vi kreative mennesker som ikke liker å være passive. Penger kan hentes på mange måter. De nevnte skattene fra forrige avsnitt er en mulighet, en annen er å redusere de enorme militærutgiftene og omfordele dem.

Det finnes en norsk organisasjon som jobber for borgerlønn, Bien Norge www.borgerlonn.no.

Det er nok av penger i omløp i verden i dag til å gi alle en borgerlønn og avskaffe fattigdom. Bare ta skatteparadisene og de enorme summene som er i omløp der. I følge organisasjonen Attac, www.skatteparadis.attac.no har rike enkeltpersoner i verden unndratt skatt i såkalte skatteparadis for tilsammen 130 000 milliarder kroner (mer fakta hos Tax Justice Network Norge www.taxjustice.no). Panama-papirene avslører hvor gigantisk skatteunndragelsene egentlig er og hvor viktig det er med åpenhet rundt vår økonomi. Det handler til syvende og sist om å være grådig på vegne av felleskapet. Disse pengene kunne gjort utrolig mye godt og flott for samfunnet. Det er også enorme summer å hente når det gjelder korrupsjon (mer fakta hos Transparency International Norge www.transparency.no).

Spørsmålet er også hvorfor enorm rikdom er så mye å hige etter egentlig når det viktigste i livet er gratis? Det hele er et spørsmål om moral. Og nok en gang kommer vi da tilbake til kjerneårsakene til våre problemer. De er spirituelle (moral, verdier, livssyn osv.). Spørsmålet er til syvende og sist om man styres av sin personlighet som kjøper, samler og holder fast eller om man styres av sin sjel som deler og gir. Så lenge man ikke ser sin neste som en selv og alle mennesker som sin egen familie er man lite villig til å dele og gi.

Det motsatte bør også gjelde. Det bør etableres et tak over hvor mye et menneske kan tjene, altså maksimumsinntekt, for å forhindre store skiller. Det er i den forbindelse interessant å observere at de samfunn som kanskje fungerer best i verden i dag er de nordiske. Det er også nettopp de som har minst forskjeller.

Delingsøkonomi er noe som er på full fart inn i samfunnet. Her handler det ikke om å eie ting, men kun få tilgang til en ting eller tjeneste når man har bruk for den. Eller om man har noe til overs så kan man dele det med andre. Her kan det være greit å nevne at Uber spesielt (som driver en form for taxivirksomhet) og til en hvis grad Airbnb (som driver med utleie av bolig) egentlig ikke helt faller inn under begrepet delingsøkonomi da de er for kommersielle til det.

Hvis man tenker på det så er skatt en form for deling. Mange ser merkverdig nok på skatt som et onde, men det er et system som kommer hele samfunnet til gode. Vi samler pengene i en felles pott som fordeles ut i samfunnet i form av nødvendige funksjoner som helsevesen, brannvesen, politivesen, rettsvesen, osv. Samtidig er tanken at de midler vi bidrar med i form av skatt også skal ta vare på de svakeste i samfunnet. Når samfunnet ikke er villig til å dele og bidra med skatter til samfunnets beste kan det risikere å bryte sammen (slik det faktisk mer eller mindre har skjedd i Hellas). På den annen side har vi igjen den nordiske modellen hvor vi har vært mer flinke til å bidra til fellesskapet enn mange andre land. Resultatet har blitt samfunn som er blant de rikeste i verden, og tryggest fordi rikdommen er relativt jevnt fordelt.

Tips til link her: www.magazine.ouishare.net

Mer om delingsøkonomien via Forskningsrådet.

Som samfunn bør vi bryte den onde sirkelen som er basert på meg og mitt og gå over til en gyllen sirkel som er basert på vi og vårt.

En annen mentalitet og ideologi som står for fall er vekstprinsippet. Dagens gjengse oppfatning av at man hele tiden trenger vekst for at økonomien skal være god for samfunnet er også utdatert og gammeldags. Det er ikke bra, hverken for mennesker eller natur og vil heller ikke kunne fungere særlig mye lenger. Det er heller ikke naturlig. Det som er naturlig er naturlig vekst. Økonomen Margit Kennedy påpeker at eksponentiell vekst alltid vil føre til krise. Hun mente naturlig vekst er noe vi finner i naturen, både hos mennesker, dyr og planter. Det foregår på den måten at det først er en rask vekst, deretter flater veksten ut for så å gå inn i en tilnærmet stabil utvikling. Bhutan i Himalaya har innført brutto nasjonal lykke (BNL) i stedet for brutto nasjonalprodukt (BNP) som er vanlig ellers i verden. Det må da være bedre å basere samfunnet på lykke enn mest mulig vekst?

Det sier seg selv at vi ikke kan fortsette i samme retning som vi gjør nå. Mange kjente økonomer påpeker dette i dag som Thomas Piketty og Joseph Stiglitz. Det økonomiske systemet med jag etter profitt og vekst som vi har viklet oss inn i, er ikke stabilt, det medfører økonomiske bobler og alt for ofte store svingninger i markeder. Dette skaper masse jobber i gode tider og høy fortjeneste til investorer. Ved dårlige tider skjer det motsatte, mange mister jobben og investorer taper penger. Det at folk mister jobbene sine har alvorlige konsekvenser, det skaper stor usikkerhet med hensyn til forsørgerevnen til seg selv og familien. I mange tilfeller risikerer man å miste både hjem og helse. USA, som er et ekstremt kapitalistisk system har stadig økt sitt enorme gjeldstak. På den måten har de bare skjøvet problemene under teppet uten å ta tak i årsakene (deres ganske rå kapitalistiske system med økende forbruk og vekst spiral), for ikke å snakke om de underliggende  kjerneårsakene (som bl.a. moral og holdninger). Tidlig i 2016 har den amerikanske statsgjelden oversteget 19 billioner eller 19 tusen milliarder dollar. Det er uunngåelig at dette systemet kommer til å kollapse hvis ikke det gjøres endringer. I tillegg er det mange andre land som også har så høy gjeld at de vil få problemer i fremtiden.

Vi bør heller ikke forbruke mer produkter som forurenser slik de gjør i dag. De fleste produkter forurenser ved produksjon, transport, bruk og når de kastes. Dagens økonomiske system medfører også et annet alvorlig problem; produsenter som bevisst lager produkter med kort levetid slik at man stadig må kjøpe nytt. Et kjent eksempel her er lyspærer. Et dokumentarprogram som belyser dette heter Pyramids of Waste. Når det ikke lønner seg å lage produkter som varer skjønner man at dette ikke kan fortsette i lengden. Dessuten lages det mye unødvendige produkter. Når veien ender i et stup så skjønner de aller fleste at vi må forandre retning. Det er ren logikk. Dette er det nå flere og flere som har fått med seg, men forandringer tar tid.

En organisasjon det anbefales å studere nærmere er The Post Growth Institute  www.postgrowth.org. Det er et internasjonalt nettverk av folk som legger vekt på å ta tak i årsakene heller enn symptomene til en rekke sosiale og miljømessige problemer for å skape en positiv fremtid som ikke er avhengig av økonomisk vekst.

En annen anbefalt organisasjon som jobber med å forandre våre tanker rundt økonomi og forretning i en mer positiv retning er nettverket BALLE www.bealocalist.org. De arbeider med å forbinde ledere, spre løsninger og tiltrekke investeringer rettet mot lokale økonomier. De vil vekk fra mentaliteten basert på «hver man for seg» til en mer fellesskapsorientert retning.

Forfatteren Charles Eisenstein www.charleseisenstein.net fremmer en økonomi basert på å gi, altså gaveøkonomi. Boken hans «Sacred Economics» er da også tilgjengelig gratis på hjemmesiden, eller man kan velge å betale for den hvis man føler man har råd til det. En gave økonomi er et økonomisk system hvor både varer og tjenester er fritt gitt, uten direkte forventning om å få betaling. Noen mener at gave økonomi fremmer og bygger samfunn, mens en markedsbasert økonomi gjør det stikk motsatte. Mer info her: www.sustainablehuman.com og www.gift-economy.com.

I boken Levende økonomi av Christian Egge har han intervjuet flere fremtredende økonomer i verden. En av dem er David Korten. I deres samtale kommer de inn på viktigheten av bevissthetsforandring for å skape en bedre verden og av våre kulturelle fortellinger (trossystemer). I den forbindelse sier David Korton følgende:

Før vi har våknet til nye innsikter er vi fanger, uansett hvilken kultur vi tilhører. Den filippinske aktivisten Nicanor Perlas gjorde meg oppmerksom på kraften i våre kulturelle fortellinger – og i hvilken utstrekning samfunnsforandring er avhengig av forandring i våre grunnleggende kulturelle fortellinger. De fleste av våre fortellinger bekrefter institusjoner som representerer imperialistisk dominans – religiøse og vitenskapelige fortellinger inkludert. Dette gjelder ikke minst den vitenskapelige fortellingen om at bare det materielle er virkelig; at livet ikke er særlig annet enn tilfeldige resultater av materiell kompleksitet, at bevissthet er en illusjon og at vi er programmert gjennom våre gener til å være individualistiske, konkurrerende og voldelige. Denne fortellingen gjør livet blottet for mening og innebærer at det eneste fornuftige er å slåss for individuelt overtak og individuell materiell tilfredsstillelse – stort sett for å avlede oss fra fortvilelsen over å være alene i et dødt og hensynsløst kosmos. Skulle vi virkelig tro at dette setter grensene for vår opptreden som art, som samfunn? Dette er en fortelling som på det sterkeste sementerer status quo.

Det samme smale perspektivet er prentet inn i vår dominerende økonomiske tenkning, særlig den nyliberale fortellingen om at vi er vesener helt og holdent drevet av individualisme. Man har til og med snudd virkeligheten på hodet ved å fremholde at dette er en ønsket kvalitet fordi det påskynder økonomisk vekst. Det er fullt mulig at det stimulerer til vekst, men i så fall en form for vekst som ødelegger miljøet og muligheten for et godt menneskesamfunn.

Sirkulær økonomi er en tenkning som er på full fart fremover. Her har man tatt naturens kretsløp inn i et økonomisk perspektiv. I naturen gjenbrukes alt og avfall er noe som dermed ikke eksisterer. Disse tankene er ikke nye. Allerede i 1926 ble Norsk Gjenvinning startet i Oslo. I dag er det et stort konsern med flere milliarder i omsetning. Lineær økonomi er basert på utnytting, man utvinner ressurser, produserer så varer som forbrukes for deretter å kvitte seg med det som søppel når det ikke lenger kan brukes, altså bruk og kast. Sirkulær økonomi derimot baserer seg på gjenbruk, reparasjon og gjenvinning slik at ingenting går til spille. Dermed sikres ressursene for kommende generasjoner. For nærmere informasjon om sirkulær økonomi anbefales det å besøke The Ellen MacArthur Foundation, www.ellenmacarthurfoundation.org.

Som samfunn bør vi bryte den onde sirkelen som er basert på lineær økonomi og gå over til en gyllen sirkel som er basert på nye økonomiske modeller som sirkulær økonomi.

Et tankekors er at vestlige samfunn har fått overdose av materielle ting. Har det gjort oss lykkeligere? Er det ikke slik at vi bruker for mye tid på alle disse tingene vi skaffer oss? Kunne vi brukt tiden mer meningsfylt? Kunne vi vært flinkere til å hjelpe andre? Kunne vi vært mer sammen med andre som venner og familie? Kunne vi vært flinkere til å dele på tingene? Det virker som om de menneskene som ikke har så mange materielle ting virker lykkeligere. Det er jo noe å tenke over. Det er i hvert fall et bevis på at det ikke er mest og størst mulig ting og eiendeler som gjør oss lykkelige. Jo mer hel og «rik» du er i ditt indre jo mindre interessant er ytre rikdom. Det kan være kjekt å ha, men er ikke det som betyr mest i livet. Faktisk er det slik at konkurranse og det å samle og overdrive det materielle aspektet til syvende og sist medfører en døende kultur som spiser seg selv.

Vi her i vesten har blitt avhengige av det materielle. Det bør være en balanse i alle ting. Vi trenger en avvenningskur. Kanskje dette overforbruket rett og slett er et substitutt for mangel på indre verdier som er gått tapt? Vi må tilegne oss viten om de virkelige verdier i samfunnet på nytt. Hva kan vi lære av fortiden? Hva er det som virkelig betyr noe? Hva gir livet mening? Hvordan får man mer glede inn i livet? Gjør man ikke det ved å finne gleden inne i seg selv? Kanskje det å gi og dele gir større tilfredsstillelse enn å forbruke og eie? Jeg er sikker på at når man blir avvendt det materielle dopingmisbruket vil man føle seg så mye bedre. Dette vil være godt for både mennesker og natur.

Mange såkalte primitive samfunn har en langt større fellesskapsmentalitet, hvor man blir tatt vare på i mye større grad enn i vårt såkalte moderne samfunn. Det gir en helt annen solidaritetsfølelse når samfunnet er mindre og mer oversiktlig enn samfunn som er store og uoversiktlig. Der føler man seg mer atskilt og mindre forbundet, derfor florerer også ensomhet som er blitt et av vår tids største problemer. Man er heller ikke flink nok i dagens samfunn til å legge til rette for sosialisering og samhørighet som skaper felleskapsmentalitet. På den annen side er det bedring på gang, både arkitekter og byplanleggere er blitt flinkere til å ta hensyn til disse livsnødvendige verdiene.

Det føles meningsfylt å gi. Det er ikke uten grunn at flere og flere blir filantroper. The Giving Pledge www.givingpledge.org er en organisasjon hvor medlemmene, som er blant de rikeste familier og individer i verden, har forpliktet seg til å gi bort nesten alt av sine formuer til veldedighet.

Charles Darwins teori om «survival of the fittest» (den sterkeste overlever) har i alt for lang tid dominert samfunnet. Det er for øvrig en myte han er tillagt. Dette har vært med på å føre til ekstreme tankeganger som for eksempel de nazistene forfektet. I naturen og i den menneskelige verden er det ikke slik at den sterkeste og mest fysisk tilpasningsdyktige er den som overlever. Vi mennesker overlever best ved å vise samarbeid og omsorg for hverandre. Personligheten har en hang til å konkurrere, mens sjelens natur er samarbeid. Charles Darwin selv nevnte «survival of the fittest» kun to ganger i boken The Descent of Man og ordet «kjærlighet» hele 95 ganger. Her et et sitat fra Darwin selv:

«Det er ikke den sterkeste av artene som overlever, heller ikke den mest intelligente, men den som er mest mottakelig for endring.»

Forskere ved Berkeley Universitetet i California heller til teorien om at det ikke er de sterkeste som «overlever», men de snilleste, de som er vennlige og tar hensyn. Jo mer du gir, jo mer respekt får du tilbake. En studie  igangsatt av Robb Willer viste at de som bare handler av egeninteresse blir lite respektert. De som er sjenerøse blir høyest vedsatt av andre. Dette er det logikk i. Du finner ikke mange statuer av egoistiske og selvsentrerte mennesker og hvis du finner dem er de antakelig satt opp der etter ordre fra dem selv.

Professor Didier Cossin ved handelshøyskolen IMD i Lausanne, et institutt som er verdensledende i å videreutdanne toppledere, sier selskaper som tenker langsiktig og som vil gjøre noe godt for samfunnet de lever i, gjør det vesentlig bedre finansielt enn selskaper som fokuserer kortsiktig.

Som samfunn bør vi bryte den onde sirkelen som er basert på at det er den sterkeste som overlever og gå over til en gyllen sirkel som er basert på at det er de som viser godhet, vennlighet og omsorg som overlever.

Gandhi er eksempel på kraften i det å vise omsorg og omtanke. Han bekjempet det britiske imperiet uten våpen og frigjorde dermed India ved ikkevold. Hans godhet overvant det mektige britiske imperiet. Har du Netflix kan du se den fine dokumentaren som heter Gandhi. Som samfunn i vår tid er det mer fornuftig og høyst nødvendig for mennesket å gå fra «survival of the fittest» til «survival of the kindest».

Dette er hva Dalai Lama sier om sin religion: «My religion is very simple. My religion is kindness.»

I et samfunn der det rådende tankesettet er konkurranse og den sterkeste overlever er det alltid alt for mange som taper på det. I et samfunn hvor tankesettet omfavner samarbeid og deling er alle vinnere.

Etter hvert vil mennesket legge fra seg konkurransementaliteten og tankesettet om at den sterkeste overlever slik et barn slutter å leke med enkelte leker rett og slett fordi barnet har vokst fra det. Mennesket er i ferd med å vokse av seg noen av sine «leker». De har vært viktige erfaringer for menneskeheten på godt og vondt, men det er på tide å gå videre mot en langt mer triveligere fremtid for alle som innbefatter samarbeid, vennlighet og deling på et høyere nivå.

PENGEVEKSLERNE KASTES UT – IGJEN

Utdrag fra boken Morgendagens Gud av Neale Donald Walsch

Vi har hatt så mange skandaler og så mye grådighet innenfor næringslivet i denne verden. Lederne som sitter på toppen av disse selskapene, hevder å være ”gudfryktige mennesker”.  Men av en eller annen grunn har de funnet et budskap i læren om gårsdagens Gud, som har gitt dem frihet til å oppføre seg slik de har oppført seg, og til å synes at det er helt i orden.

Globale Konglomerater truer med å overta verden. De er mektigere nå enn de fleste regjeringer, kanskje mektigere enn alle regjeringene. Det ser hvert fall ut som de styrer regjeringene våre.

Vi har ristet på hode og undret oss: ”Hva slags etikk kan skape en slik forretningspraksis, et slikt maktmisbruk?” Hvis dette er dagens etikk, ønsker vi oss morgendagens Gud litt kvikt.

Men hvordan kommer det til å bli? Hvordan vil den nye åndeligheten påvirke verdensøkonomien?

Det første dere kommer til å legge merke til, er at økonomien ikke lenger kommer til å være atskilt fra noen av de andre livssystemene deres. Nok en gang vil forestillingen om alle tings enhet – den grunnleggende overbevisningen i den nye åndeligheten – spille hovedrollen når morgendagens verden skal skapes, og spesielt når det gjelder økonomien.

Når den nye åndeligheten inntrer, vil alle økonomiske, handels- og næringslivshensyn bli en del av en systemtilnærming med henblikk på å skape en levemåte og utforme et samfunn som fungerer for alle.

Nesten helt frem til de siste årene på planeten deres har man lagt økonomiske planer og utført økonomiske transaksjoner helt, eller nesten helt, uten å ta hensyn til de sosiale eller miljømessige konsekvensene av disse valgene.

Nedlegging av frabrikker og flytting av selskaper fra ett sted til et annet – for ikke å snakke om ut av landet – har funnet sted uten at man har tenkt noe særlig på den virkningen disse avgjørelsene har hatt på annet enn de økonomiske resultatene. De såkalte menneskelige omkostningene har rett og slett ikke vært en del av regnestykket.

Men i fremtiden vil samvittigheten igjen få sin plass i forretningslivet. Det vil bli større bevissthet og oppmerksomhet rundt de mange virkningene avgjørelsene får, og de vil ikke bli fattet i en isolert sammenheng. Selskapene vil forstå at de er menneskesamfunn, at de er en del av større menneskesamfunn, hvis medlemmers liv blir direkte påvirket av de valgene selskapene gjør. Og denne forståelsen vil gi dem en fullstendig ny raison d´être.

Når den nye åndeligheten inntrer, vil formålet for handel og næringsliv bli forandret.

Den nåværende modellen er at et selskap eksisterer for å gi eierne utbytte.

Det var nå litt drøyt, da. Mange selskaper eksisterer for å tjene publikum på en eller annen måte.

Alle selskaper drives av profitt, og når de ikke gir utbytte lenger, legges de ned. Deres samfunn og de verdiene dere har etablert for det, har gjort det så å si umulig for et selskap som ikke tjener penger, å holde det gående.

Det er derfor vi har ideelle organisasjoner. Virksomheter som har som første prioritert å tjene publikum – og som gjør det – er unntatt fra de barske markedskreftene siden de har fått nonprofit-status av regjeringen. Dette gjør at de kan holde det gående uten å ta hensyn til sluttresultatet.

Tøv. De må forsatt tjene mer penger enn de bruker, ellers må de også legge ned. Spør hvilket såkalt nonprofit-sykehus du vil ha.

Ja. Sannheten er at flere og flere nonprofit-sykehus avviser flere og flere fattige pasienter fordi de ikke har råd til å behandle dem. Så hvis man har svært lite penger, kan man regne med å få svært få helsetjenester – og absolutt ingen forebyggende omsorg. Kanskje akuttbehandling (og selv det har man ingen garanti for), men forebyggende medisin eller langtidsbehandling? Bare glem det.

Er det noe galt med det, da? Hva er viktigst, et menneskes livskvalitet eller fortjenestemarginen til legekontorer, sykehus og aldershjem?

Et menneskes livskvalitet.

Ikke ifølge samfunnet deres. Ifølge samfunnet deres er fortjeneste det viktigste. Selv for ”nonprofit”-organisasjonene.

Dere skjærer ned på og trekker tilbake sosiale tjenester fordi dere ”ikke har råd til dem”. Dere tilbyr færre og færre kurs på skolene fordi dere ”ikke har råd til dem”. Dere sender de mentale syke ut på gatene igjen, stenger ettervernshjem og andre tilbud fordi dere ”ikke har råd til dem”.

Den oppfatningen at dere ”ikke har råd til” et sivilisert samfunn, er det som gjør at samfunnet deres ikke er sivilisert lenger.

Så lenge dere insisterer på et sosialt system som skaper mennesker som ”har” og som ikke ”har”, vil dette være et problem for dere. Og etter som kløften mellom rike og fattige blir bredere (noe den blir for hvert år, og stadig økende tempo), kan dere se frem til at det siviliserte samfunnet også forsvinner.

Hva gjør vel det? Ingen bryr seg om det. ”Gi dem kake.” Var det ikke Marie Antoinette som sa det? Noen få trenger sine millioninntekter og sine to eller tre biler og sin store TV til 30 000 kroner og eiendommer på mage mål. Og resten? Sleng til dem litt brød.

Ja, der har du det vel nærmest i et nøtteskall. Men dette er ikke noe folk flest ønsker å se.

Gårsdagens Gud er blitt karakterisert som en enhver-er-seg-selv-nærmest-type Gud. Det skyldes at den gamle Gud ble sett som atskilt fra menneskene, og at gårsdagens åndelighet sier at menneskene er atskilt fra hverandre.

Med all denne atskillelsen må Gud ta seg av sine behov, og menneskene må ta seg av sine. Hvis Guds behov ikke blir dekket – for øvrig av mennesker – da må Gud gjøre det Gud må gjøre… og hvis det går utover mennesker – tja hva kan man si?

Menneskene må likeledes dekke sine egne behov. Hvis behovene deres ikke blir dekket – for øvrig av andre mennesker – da må menneskene gjøre det menneskene må gjøre…  og hvis det går utover andre mennesker  – tja, hva kan man si?

Livet er tøft.

”I den tredje verden er det i dag tre milliarder mennesker som lever i fattigdom,” sier samfunnskommentatoren Jack Reed i sin bok The Next Evolution: Making the world work for everyone. ”Av disse lever 1,3 milliarder i absolutt fattigdom. Vi snakker om ikke om det som defineres som fattigdom i USA, vi snakker om absolutt, ynkelig fattigdom, der folk ikke kan få dekket sine grunnleggende behov for mat, rent drikkevann og husly, og der det gjelder å overleve fra dag til dag.”

Det skyldes at dere har et økonomisk system som har som formål å skape fortjeneste.

Ja, men hva burde formålet med systemet være?

Det er ikke noe som heter ”bør” i universet. Hvem skulle ta ansvar for disse ”bør” greiene?

Ok. Jeg forstår. Morgendagens Gud krever ingenting.

Det er riktig. Oppfatningen om at krav eksisterer, er en illusjon. Det er en av menneskenes ti illusjoner.

Som jeg nevnte tidligere, blir disse illusjonene gitt oss og forklart tydelig og klart i Samhørighet med Gud. Kan vi bare ramse dem opp her?

Ja. Menneskenes ti illusjoner er: Behov eksisterer, nederlag eksisterer, atskillelse eksisterer, uttilstrekkelighet eksisterer, krav eksisterer, dom eksisterer, fordømmelse eksisterer, betingelser eksisterer, overlegenhet eksisterer, uvitenhet eksisterer.

Når dere fatter disse illusjonene, skjønner dere mye om livet og hvordan det fungerer – og også hvordan dere skal få det til å fungere.

Det er for eksempel de to illusjonene om utilstrekkelighet og atskillelse økonomen deres bygger på. Tanken om at det ikke ”er nok” av det menneskene trenger for å blir lykkelige, og tanken om at menneskene er atskilt fra hverandre, danner grunnlaget for hele deres økonomiske modell.

Den nye åndeligheten vil gi dere et nytt grunnlag for den økonomiske modellen deres – egentlig en ny grunn til å drive forretning. Det vil ikke lenger være formålet for økonomien deres å skape profitt.

Hva vil formålet bli?

Å skape velstand.

Det var jo et skikkelig fremskritt.

Det er faktisk det.

Det ser ikke slik ut for meg.

Jeg har mer å si her.

Unnskyld. Fortsett.

På planeten deres i dag blir velstand definert som eiendom og makt. Den gamle åndeligheten oppmunter dere til å disponere jorden. Dere har tolket dette som en oppfordring til å herske over den. Dermed har dere sett for dere at å eie eller ha makt over folk, steder og ting er et aktivum – eller en del av det dere har kalt ”velstand”.

Ifølge dette paradigmet ble dere mer velstående jo flere ting dere eide og jo mer makt dere hadde.

Når det nye åndeligheten inntrer, vil ikke velstand bli definert som eiendom og makt, men som til tilgang og lykke.

Jeg er ikke så sikker på at jeg forstår dette.

Vi snakker her om å bruke, ikke eie ting i livet. 

Jeg vil gjerne spørre deg om noe. Trenger du en støvsuger?

Unnskyld?

Føler du at du trenger en støvsuger for å bli lykkelig?

Jeg er ikke sikker på ordet «trenger» her, men jeg liker i hvert fall å ha en. Den gjør det mye lettere å holde teppene rene.

Nettopp. Og trenger du en vaskemaskin?

Her vil jeg gjerne gi deg det samme svaret. Jeg er ikke sikker på «trenger», men den gjør det mye lettere å vaske tøy.

Det gjør den absolutt. Og likevel skjønner du jo at halvparten av jordens befolkning klarer seg i livet uten noen av disse tingene, ikke sant?

Jo, jeg skjønner det. Det dreier seg bare om å ha det lettvint. De av oss som bor i mer velstående land, har disse tingene for lettvinthetens skyld. De sparer tid.

Og «tid er penger».

Eh … ja, det er vel det. Jeg mener, det er jo det de sier.

Det er en interessant økonomi dere har der.

Det er jo bare et munnhell.

Men ville det ikke ha vært fint om den typen tid kunne spares for alle?

Jo da, det ville vært fint, men jeg skjønner ikke hvordan det kunne skje. Ikke i nærmeste fremtid, i alle fall.

Men når den tiden kommer, ville ikke det føre til et bedre liv for alle?

Jo, jeg tror da det. Jeg tror det er riktig å si det. Men som jeg sa vil det ta mange år før vi kan bedre verdensøkonomien så mye at alle på planeten kan få råd til disse tingene.

Sett at jeg viste deg en måte mange, mange flere mennesker på planeten deres kunne få råd til en støvsuger og en vaskemaskin på, uten å måtte vente på at dere får «bedret økonomien»? Sett at svaret faktisk ikke var vekst i økonomien, men en reduksjon i den?

Sett at jeg sa at i nærmeste fremtid kunne alle få bruke en støvsuger og en vaskemaskin uten at en eneste støvsuger eller vaskemaskin behøvde å lages eller kjøpes? Hva ville du si til det?

Jeg ville få lyst til å vite hvordan man kunne få til det.

Og svaret ville være: Omdefiner «velstand» til å bety tilgang og tilgjengelighet Skift fra en «eiendom-og-makt»-økonomi til en «bruk-og-samarbeid»-økonomi.

Ikke alle trenger sin egen støvsuger. De trenger bare å kunne bruke en. Ikke alle trenger sin egen vaskemaskin. De trenger bare å kunne bruke en.

Hva ville skje hvis fire familier som bodde like ved hverandre, bestemte seg for å dele en støvsuger? Tror du de ville få mindre rene tepper?

Ikke hvis de samarbeidet med hverandre og satte opp en funksjonell timeplan for bruken av støvsugeren. Med bare litt samarbeid ville jeg ikke tro at det ville gjøre den minste forskjell.

Kunne de gjøre det samme med en vaskemaskin?

Klart det. Folk i leiegårder gjør det hele tiden.

Bra. Hvis nå de fire familiene som bodde like ved hverandre, eide hver sin støvsuger, men ble enige om at når det var på tide å skifte den ut, ville de holde igjen og dele hverandres støvsuger helt til de bare hadde én igjen … hva tror du man kunne gjøre med de tre gjenværende støvsugerne som var blitt laget for å dekke den tidligere etterspørselen?

Det er et interessant spørsmål. Det har jeg aldri tenkt på.

Kunne ikke denne overskuddsproduksjonen brukes til å forsyne tolv andre familier med støvsugere hvis de delte dem på samme måte? Og når alle familier i grupper på fire delte utgiftene til bare én maskin, ville ikke det gjøre støvsugeren 75 prosent billigere for hver enkelt?

Jo, jeg skjønner jo det.

Sett nå at du hadde fjorten familier i en leiegård, som ble enige om at de kunne sette opp en timeplan for bruken av støvsugeren en dag i uken enten om ettermiddagen eller formiddagen. Da ville den støvsugeren rekke langt, ikke sant? Den ville ikke stå i et kott det meste av tiden, og det ville koste en brøkdel av kjøpesummen for hver av disse familiene å bruke den.

Akkurat nå betaler mange mennesker store summer for å eie og ha ting som de bare bruker en brøkdel av den tiden de eier dem.

Tja, i det forbrukerorienterte samfunnet i den vestlige verden er alle blitt opplært til å tenke at de må ha sitt «eget personlige eksemplar» av alt. Men i noen av de mindre «velstående» regionene i verden –

– les: to tredjedeler av verden –

– ja, i to tredjedeler av verden ville fire familier vært umåtelig takknemlige for å kunne bruke én støvsuger sammen, eller én vaskemaskin, eller én bil.

Ja, ikke sant, nå skjønner du det. Det finnes mer enn nok av alt til at alle kan leve rimelig lykkelig. Det dreier seg rett og slett om å forandre deres «enhver er seg selv nærmest»-økonomi til en «det beste for alle»-økonomi.

Hele den idéen vi diskuterer nå, ble satt ord på i The Next Evolution, boken av Jack Reed som jeg nevnte for et øyeblikk siden.

Ja, jeg inspirerte Jack til det.

Jack ble inspirert til å skrive at verden kunne forandre seg over natten hvis menneskene bare forandret sin definisjon av velstand fra «eiendom og makt» til «bruk og samarbeid», og han har rett.

Men hvis dette kunne fungere så bra, hvorfor gjør da ikke folk det, i det minste i de områdene i verden der økonomien er så dårlig at folk ikke har råd til sitt eget eksemplar av noe?

Etikken bak «bruk og samarbeid» er ikke mer alminnelig akseptert i disse områdene enn i de mer utviklede landene. Selv i de fattigste land, der de ikke har spesielt mye luksus, finner man fjernsynsapparater overalt.

Nettopp fordi de ikke har penger å avse til andre former for underholdning, er det mange mennesker som ser på TV i hvert ledig øyeblikk. Der får de budskap om hva «det gode liv» er fra vestlige såpeserier og dramaer. Det er bare naturlig at de ønsker seg den samme livsstilen. Man må forvente at de ikke vil nøye seg med mindre.

Nei, for at noe sånt som dette skal fungere, er det de velstående som må omdefinere velstand, ikke de fattige. De som nå fastsetter målestokken, må også fastsette den nye målestokken.

Du mener at vi ikke bare kan si: «Hør nå, vi som er her har råd til dette, men dere som ikke har råd, må bare dele på resursene»?

«Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør» – er det det du mener?

Det var jo en tanke.

Den var ikke god. Hvis dere vil at verden skal forandre seg, må dere være den forandringen dere ønsker å se.

Dessuten finnes det andre grunner til å gå over til «bruk av»- og ikke «eierskap»-modellen. En økonomi basert på en slik modell ville også få mange gunstige bivirkninger.

Som for eksempel?

Det ville bli laget færre «ting». Alle på planeten kunne få mulighet til å bruke mange ting som nå bare brukes av individer eller enkeltfamilier og står ubrukt 95 prosent av tiden.

Folk hvis forretningsdrift avhenger av klok bruk av ting, har ingen problemer med å forstå dette. Spør et hvilket som helst flyselskap om hvor mange timer flyene deres står på bakken hver dag. Du kommer til å oppdage at de er i bruk nesten hvert øyeblikk. Dette forutsetter at hvert fly blir bygget etter svært nøyaktige spesifikasjoner, slik at det tåler så hyppig bruk og fortsatt fungerer effektivt. Ingen flyselskaper i verden har råd til å ha så mange fly i flåten at de kan bruke dem 5 prosent av tiden. Det ville være absurd. Men det er nøyaktig denne formen for absurditet den økonomiske modellen i deres vestlige verden bygger på.

Jeg tror ikke det er mange som har tenkt på det på den måten.

Når menneskene tar imot morgendagens Gud, er det mange som vil tenke på det på den måten, akkurat som Jack Reed gjorde.

Hvorfor det? Hvordan kan en ny åndelig modell får oss til å tenke på en ny økonomisk modell?

Den nye åndelige modellen vil slå fast at «dere er alle ett». Den vil også si: «Det finnes nok.» Hvis dere godtar dette budskapet, vil dere med det samme begynne å tenke ut måter å behandle alle slik dere gjerne vil bli behandlet selv på, og gi alle det dere gjerne ville få, og utstyre alle med det dere gjerne ville bli utstyrt med.

Og ganske snart vil dere bli klar over at den letteste måten å gjøre dette på, ikke er stadig å forsøke å få verdensøkonomien til å vokse, vokse, vokse i en oppadgående spiral som aldri tar slutt, for å gjøre det mulig for alle å få råd til å eie de samme tingene, men i stedet å sørge for at alle får adgang og mulighet til å bruke disse tingene.

Dette betyr å produsere færre forbruksvarer per person på planeten deres, og det ville få en fantastisk positiv innvirkning på økologien.

Jeg skjønner at det ville bli slik. Lages det færre «greier», betyr det mindre forurensning av luften og vannet, og færre ting vil bli kastet på søppeldyngene, det er nå én ting. Etter hvert som vi går over fra «bruk og kast-samfunnet» til et «maksimalt bruk»-samfunn av mennesker som deler på resursene, vil vi oppdage at vi sparer på alle disse resursene og bruker dem på en mye klokere og mer rettferdig måte.

Akkurat slik er det. Og ennå beveger du deg bare på overflaten.

Menneskene vil endelig en gang praktisere det min venn Dennis Weaver, skuespiller og miljøforkjemper, kaller «økolonomi». Dennis laget det ordet ved å kombinere «økologi» og «økonomi». Deretter opprettet han Institute of Ecolonomics for å bidra til å skape en bærekraftig fremtid ved å forene vår økologi og vår økonomi i akkurat et slikt helhetlig system som du sier den nye åndeligheten vil inspirere til.

Dennis Weavers idé er helt utmerket – og et eksempel på den fremtidsrettede tankegangen som kommer fra sanne visjonære.

Hvis folk får adgang til og anledning til å bruke de tingene de synes de trenger, kan de få et veldig godt liv. Og når alt kommer til alt, er det velstand.

Dette ligner mye på den frivillige forenklingsbevegelsen som Duane Elgin satte i gang omtrent på egen hånd i den boken han gav ut for noen år siden. Det virker som selve kjernen i utsagnet: ”Lev enkelt slik at andre kan få leve.”

Nettopp.

Ok, den nye åndeligheten vil altså føre menneskene over fra en enhver-er-seg-selv-nærmest-modell til det Reed kaller større-goder-for-alle-modellen, ut fra den grunntanken at vi alle er ett. Det vil få oss til å drive forretninger av en helt ny grunn – ikke for å skape ”profitt”, men for å skape ”velstand” – og det vil også få oss til å omdefinere ”velstand”.

Ja, slik blir fremtiden. Det er dette som skjer i alle samfunn som modnes, og samfunnet deres er akkurat nå i ferd med å starte på den prosessen. Det er på vei ut av ungdomstiden.

Og flotte lærere og ledere har hjulpet oss inn på den veien, for eksempel avdøde Robert Theobald, som skrev Reworking Success. Jeg kjente ham godt, og anser ham for å være en uvanlig avansert tenker innenfor økonomi og dens sosiale implikasjoner. En annen tilsvarende tenker er rabbi Michael Lerner, som i ganske lang tid har oppfordret oss alle til å skape ”et nytt sluttresultat” i næringslivet og i verden som helhet. Hans bok Spirit Matters er et spennende og inspirerende innlegg om den nye åndelighetens prinsipper med henblikk på handel.

Er det andre måter den vil påvirke verdensøkonomien på?

Kan vi bare få en oversikt her?

Når den nye åndeligheten inntrer, vil økonomien bli åpen og gjennomsiktig.

Slik jeg skjønte politikken ville bli.

Ja. Det blir ingen hemmeligheter, ingen transaksjoner under bordet, ingen ”kreativ bokføring”. Alle kommer til å vite alt om alle. Man får ingen grunn til å ha hemmeligheter lenger, ingen motivering, for dere tar enheten med i betraktning i alt dere gjør for å skape sann velstand – lik tilgang for alle til det som trengs for å leve et godt liv, og dermed større muligheter til lykke for alle.

Når hensikten med økonomien er blitt endret på denne måten, og definisjonen på velstand også er blitt endret slik, vil prinsippet om å holde noen som helst økonomiske data hemmelig for noen, virke primitiv, barnslig og helt upassende.

I Himmelske Samtaler, Bok 2 snakket du om at forretningene for eksempel kunne sette to priser på hver prislapp – ”Vår kostnad/Din pris” – slik at forbrukerne, når de kjøpte en vare, kunne se hva selskapets fortjenestemargin var per enhet. Og også at man kunne sende et rundskriv til alle ansatte i et selskap hver måned for å oppgi nøyaktig hvor mye hver ansatt tjente, og hvilke frynsegoder vedkommende hadde.

Ja, og det er noe av dette jeg mener når jeg sier at forretninger og finanser vil bli gjennomsiktige. Kunnskap er makt, og morgendagens Gud vil uopphørlig oppmuntre til at makten går fra de få utvalgte til de mange. Jeg har sagt dette før, og du vil se at dette temaet blir tatt opp på nytt i enhver seriøs diskusjon om den nye åndeligheten.

Når den nye åndeligheten inntrer, vil økonomien få et lokalt preg.

Dette er en videreføring av det temaet vi var innom nå. Den mest effektive måten å flytte økonomien fra de få utvalgte til de mange på, er gjennom desentralisering.

I stedet for å skape én massiv økonomi skaper vi en hel del ”små økonomier” overalt.

Nettopp.

Jack Reed antyder at vi i fremtiden kanskje får se selvforsynte, mindre samfunnsenheter der det meste, om ikke alt, som de som bor der trenger og har behov for, kan dekkes av de som bor der. Nye energikilder – som vind og sol – vil gjøre det unødvendig å gå ut av lokalsamfunnet for å få energi. Når fabrikkene opptar mindre arealer (siden produksjonen vil bli drastisk redusert under den gjensidige tilgangs-, bruks- og samarbeidsøkonomien), vil det igjen bli mer jord tilgjengelig til å dyrke mat innenfor hvert lite samfunn. Vi behøver ikke å få all frukten vår fra California eller brekkbønnene fra Venezuela.

Man kunne vedta lokale lover som tillot plantingen og dyrking av hamp til bruk på hundrevis av måter – til erstatning for tremasseprodukter som man nå får ved å hugge trær – for eksempel til tau og lerret av sterkeste slag, og til stoff til klær av alle slag, bare for å nevne et par av de produktene som kan komme fra denne kilden. Lokale valutaer og byttehandel, som utelukkende brukes til transaksjoner innenfor et gitt samfunn, kunne for en stor del få millioner av mennesker ”ut av det økonomiske nettet.”

De spesifikke detaljene i menneskenes strategier for å opprette lokaløkonomier i fremtiden vil bli mange og varierte, men du har rett i dette: Så snart folk ikke lenger er avhengige av en fjern kilde for å overleve (når det gjelder mat, klær, husly, energi), får de umiddelbart mer kontroll over sitt liv. I sin tur gir dette større frihet og bedre livskvalitet.

Budskapet til den nye åndeligheten er at behov er en illusjon. Tanken om at behov eksisterer, kombinert med den forbrukskulturen som driver folk inn i en større-bedre-mer-mentalitet, har mer enn noen annen enkelttanke bidratt til å holde menneskene slavebundne av produsenter, korporasjoner, politikere, energileverandører og andre som de tror er de eneste som kan forsyne dem med det de trenger for å bli lykkelige.

Når man tar imot morgendagens Gud, som sier at man ikke trenger noe som helst, og oppmunter en til å oppleve det, vil alt dette bli forandret.

Jeg husker det du sa tidligere – menneskeslektens største svakhet er avhengighet.

Det stemmer. Den nye åndeligheten vil føre til at man får en sterkere fornemmelse av å kunne stole på seg selv. Individene tar mer ansvar for sitt liv, og det samme gjør grupper av mennesker som slutter seg sammen for det felles beste. Og den nye åndeligheten vil få enda flere virkninger på økonomien.

Når den nye åndeligheten inntrer, vil det ikke bli noen urettferdig fordeling av velstand og ressurser, og ussel fattigdom får ikke eksistere lenger.

Det vil bli slutt på at en ørliten prosent av menneskene kontrollerer en enorm prosentandel av verdens penger og ressurser.

Når den nye åndeligheten inntrer, vil man innse at hvert eneste menneske har rett til livets primærbehov og muligheten til å overleve.

Økonomiske virkemidler, for eksempel garantert minstelønn, rimelige boliger, tilgang til forebyggende medisin, utdannelse for alle så langt de kan i forhold til evner og ikke bare til penger, like ansettelsesvilkår og mulighet for forfremmelse, og lignende botemidler vil gjøre det mulig for samfunnet å fjerne mye lidelse, elendighet og håpløshet.

Når den nye åndeligheten inntrer, vil man innse at naturressursene tilhører alle.

Alle vil se det meningsløse i at en stat eller et individ skal hevde at de eier eller kontrollerer planetens naturlige ressurser bare på grunn av sin lokalisering. Dyrebare ressurser som trær (som når det kommer til stykket, gir verden oksygen), mineraler, olje og vann vil bli ansett for å være felleseie for hele menneskeheten, noe hele menneskeheten kan bruke til beste for hele menneskeheten.

Dette ser ut til å kunne sammenfattes som følger: I fremtiden vil den nye åndeligheten få oss ut av rottekrigen.

Ja, det er en god karakteristikk, det er en velformulert oppsummering.

Flott, for problemet med rottekrigen er at selv om man vinner, er man fortsatt en rotte.