De rikes ran er livsfarlig

De rikes ran er livsfarlig

Det foregår et omvendt Robin Hood ran i samfunnet. Det er de rike som røver og beriker seg på de fattiges bekostning. Dette er ikke bare uetisk, men direkte livsfarlig.

Og det foregår over hele verden. Det er livsfarlig fordi enormt mange mennesker må bøte med livet. Bare ta den utgående president Trump, en styrtrik amerikaner som har bygget sitt imperium med tvilsomme metoder og som har behandlet koronapandemien katastrofalt dårlig med nesten en kvart million døde mennesker i USA.

Det kan være selskaper som bevisst forurenser, slik Erin Brockovichs avdekket i kampen mot energikonsernet Pacific Gas and Electric Company i USA, som forurenset drikkevann med påfølgende kreft og død for mange.

Siden vi først bruker USA, kapitalismens høyborg som eksempel, kan vi likegodt  nevne legemiddelindustriens kyniske profittjag som påfører mange et dødelig avhengighetsforhold, slik opioidepidemien der viser. Bare i 2017 er det beregnet at 47 600 mennesker døde i landet som følge av avhengighetsskapende opioder.

En sånn liste kunne dessverre vært uendelig lang, men det som er interessant er hvorfor det har blitt slik? En viktig ingrediens her er kynisme. Man bryr seg rett og slett alt for lite om sine medmennesker, og enda mindre om de er fattige.

Vi har etter hvert skjønt at vi ikke kan være kyniske mot naturen, for det slår bare tilbake på oss selv, noe vi jo har merket med økende global oppvarming hvor flere og flere klimakatastrofer banker på vår dør.

Akkurat det samme prinsippet gjelder for ulikhet. Blir det for store forskjeller får menneskeheten store problemer. Det er et faktum at ulikhet skaper ustabilitet i verden og gir grobunn for fascistiske tendenser. Alt for mange steder har dette fått utviklet seg til å bli livsfarlig, slik man nå ser i USA. Kontrasten er stor til Norge hvor vi har mindre ulikhet og høyere tillitt til hverandre.

Den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet tok et oppgjør med aristokratiet og dets privilegier, men lenge før da har menneskeheten slitt med ulikhet, og det gjør vi ennå.

Det er ikke Trump eller andre populistiske og fascistiske ledere som utgjør faren, det er årsakene til at de kom til makten. Og her er kanskje ulikhet den største faren i og med at det skaper så mye frustrasjon, opprør, desperasjon og menneskelig lidelse.

Så vi trenger rett og slett en kur mot denne kynismen som skaper så mye ulikhet. Men dette er ikke helt enkelt fordi man kan ikke bare si til andre at man skal være snill og grei og forvente resultater, rett og slett fordi det er ikke alle som er snille og greie. Her må man i tillegg ta i bruk lover og regler, og da kommer man inn på politikk, men det er heller ikke så enkelt å redusere ulikheten, for eksempel i USA, når pengene og lobbyistene har spredd sine tentakler langt inn i Kongressen og Senatet.

Her er et eksempel på hvor sinnssyk grotesk ulikheten er i USA. I det siste har Jeff Bezos, grunnleggeren av Amazon i USA, seilt opp som verdens rikeste mann. Han er god for rundt 1800 milliarder norske kroner. Hvis han hadde solgt sine eiendeler og selskaper kunne 18 millioner av de fattigste amerikanerne (nesten like mange mennesker som bor i Norge, Danmark og Sverige til sammen) fått 100 000 kroner hver. Det kunne gitt dem et mye bedre liv, mindre bekymringer og reduserte helseutgifter. 100 000 er en enorm sum for et menneske som har lite. Det er nok til å kvitte seg med gjeld eller starte opp et selskap. Tenk hvilket ufattelig potensial dette hadde vært! Blant disse 18 millioner menneskene finnes det garantert mange genier og empatiske mennesker som kunne bidratt massivt til menneskehetens beste.

Det hele koker ned til hvem vi vil være som mennesker. Skal vi være egoistiske eller altruistiske? Hvis livet dreier seg om å akkumulere mest mulig til seg selv og skaffe seg mest mulig eiendeler tror jeg livet kan oppleves litt tomt etterhvert. Problemet er også at mye av livet da vil bestå i å ta seg av eiendommer og ting. Jeg er sikker på at den påtroppende presidenten i USA, Joe Biden, har et rikere liv enn det den avtroppende president Trump har med alle sine eiendeler. Har du mindre eiendeler har du også mindre å bekymre deg for og vedlikeholde. Du har mer tid til deg selv, familien og andre mennesker. Det er bedre for naturen, gir høyere livskvalitet og er mer meningsfylt.

Et tiltak som ville forhindret mye av ulikheten i verden er å innføre det man kaller borgerlønn eller grunninntekt, dvs. at alle mennesker får en viss sum penger for å få dekket sine grunnleggende behov.

Et annet tiltak er å innføre noe mange har kalt Robin Hood-skatt. Dette er en liten skattelegging av handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer.

Man burde også innføre lover over hvor mye enkeltpersoner kan tjene. Hvis motivasjonen er å tjene mest mulig penger bør man kanskje granske sine verdier litt. Den egentlige motivasjonen og inspirasjonen burde jo helst være å tjene og hjelpe andre mennesker, det er også det som gir størst varig glede. Koronapandemien har med all tydelighet vist oss hvem som virkelig gjør en samfunnsnyttig innsats, og på den listen står neppe finansakrobater og spekulanter.

«Fattigdommen dreper menneskeverdet» sier en kvinne i NRK programmet Thomas Seltzers Amerika. Jeg vil også tillegge at fattigdommen bokstavelig talt dreper mennesker, noe som kunne forhindres betydelig om man utjevnet forskjellene.

Ikke bare det, undersøkelser viser at om man øker utdannelsesnivået og inntektene i fattige land, spesielt blant kvinner, får de høyere levestandard og færre barn. Så minkende ulikhet minker også verdens befolkningsvekst og med det blir det mindre belastning på naturen.

Mennesket er ikke egoistisk av natur. Vi er stort sett vennlige, gode og har tillitt til hverandre. Vi er også stort sett flinke til å dele med hverandre, riktignok for det meste innen familien. Tiden er nå kommet for å dele godene bredere og mer rettferdig ut i verden.

 


Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 9.12.2020.

 

Profittjakten er en farlig virus

Profittjakten er en farlig virus

Denne higen etter stadig mer profitt er årsak til mange personlige og globale kriser.

Coronaviruset gir oss en mulighet til å reflektere litt dypere over våre liv og prioriteringer. Vi i Norge har en rikdom som er enorm sett fra ståstedet til de fattige i utviklingsland. Det er forståelig at de ser til oss og ønsker samme livsstil. Det skulle bare mangle når de mangler elektrisitet, skikkelige sanitære forhold og mye annet som vi tar for gitt.

Samtidig har vi her i vesten det motsatte problemet. Mange av oss har rett og slett blitt for rik. Når vi eier mer enn vi har bruk for, som litt for mange eiendommer eller båten har blitt for stor, ja da bør det kanskje ringe en bjelle.

Om du hadde alt, men ikke har noen å dele det med blir livet tomt. Eier du for mange ting har du ikke tid til å nyte livet. Låner du maks av det du klarer banker bekymringene straks på døren.

Når noen har for mye får andre for lite. Vi kan redusere noe av vår rikdom og fordele det til de som trenger det mest og på den måten løfte fattige folk ut av elendigheten de lever i, spesielt i andre land.

Og hvorfor skulle vi gjøre det? Jo, hadde vi blitt kvitt fattigdom ville vi ha løst store deler av verdens problemer, som sult og ulikhet. Flere ville fått råd til å gå på skole. Når man hever levestandarden blant fattige får man færre barn, noe som begrenser befolkningsveksten. Det ene fører med seg det andre. Alt hører sammen.

Viste du at USA etter andre verdenskrig beskattet de aller rikeste helt opp til 90 %? Den amerikanske drømmen ble på den tiden oppnåelig for veldig mange og landet ble sett opp til over hele verden. Slik er det ikke i dag. Landet fremstår som et mareritt for flere og flere amerikanere. USA regnes nå for å være et U-land i mange tilfeller. Hvorfor? Fordi forskjellene er blitt groteske. De rikeste betaler nå kanskje 10 % skatt eller mindre.

Når jakten på profitt blir den viktigste målestokken for mennesker, bedrifter og samfunn taper vi alle på det. Vi får flere fattige og hjemløse. Samfunnet blir mer kynisk og kaldt. Vi får mer bekymringer, livsstilsykdommer og depresjon. Ikke bare det, vi får flere frustrerte og sinte mennesker. Det gir gode vekstvilkår for farlige ledere som Donald Trump.

Hvis man ser på bedriftene så har deres profittjag enorme negative konsekvenser for menneskeheten. Når multinasjonale selskaper flagger ut sine fabrikker til lavkostland er jo det fordi de da får rimeligst mulig arbeidskraft. Moderne slaveri kaller vi det, hvor arbeiderne blir underbetalt med knapt noen rettigheter. Det er mennesker vi snakker om og de har rett på et verdig liv like mye som oss.

Det lages enorme kvanta av forbruksvarer med lav kvalitet og som kastes etter kort tids bruk og mange av dem, f.eks. lyspærer, er bevist laget slik at de ikke varer så lenge.

Et annet problem med profittjaget er at det har sneket seg inn på steder det aldri burde vært. I USA er selv fengsler private. I ytterste konsekvens vil jo de som driver dem helst ha flest mulig fengslet (les kunder). USA har da også 10 ganger så mange innsatte som Norge.

Kanskje det aller største problemet er at profittjaget påfører menneskeheten enorm forurensning og ødeleggelse av naturen. Når gift slippes ut i elvene og havet fordi vern av naturen sees på som en utgift, er det ikke bare fisken som får lide. Til syvende og siste får alt dette konsekvenser for oss mennesker også. Før i tiden virket det kanskje ikke så farlig om man forurenset litt her og der, men nå ser man jo konsekvensene, spesielt plastforsøplingen er sjokkerende omfattende.

Denne jakten på profitt og den evige vekstfilosofien er det nå på tide å revidere. Vi har sett resultatet det har medført og det er skremmende. Vi trenger å vise ansvar og omtanke for andre. Vi trenger bedrifter som viser samfunnsansvar som monner. Vi trenger politikere som tenker langsiktig og helhetlig. Vi trenger større respekt for naturen.

Vi trenger virkelig denne pausen coronaviruset har gitt oss så vi får reflektert og tenkt oss litt om. Det vil være trist og leit for menneskeheten om alt blir ved det samme etterpå. Vi kan gjøre bedre enn som så. Kanskje vi kan få fortgang i delingskulturen og den sirkulære økonomien? Kanskje vi kan skape flere meningsfulle jobber og betale dem deretter?

Nå er ikke USA det landet verden ser opp til lenger. Det er faktisk oss her i Norge og våre nordiske naboland. Vi rangerer også høyest når det gjelder lykke. Hvorfor? Jo nettopp fordi vi har greid å skape et samfunn med mindre ulikhet. Det skaper trygghet og tillitt.

Vi har blitt smittet av amerikanerne og deres jakt på profitt og hver man for seg mentalitet. Vi trenger å bygge opp sterkere immunitet mot dette farlige og kyniske viruset og da må vi minske ulikhetene, dele og hjelpe hverandre. Alt dette skaper et sterkere, varmere og mer lykkeligere samfunn, og det må jo være vårt mål.


Dette innlegget ble publisert i ABC Nyheter 15. Mai 2020 og kan sees her.