Vitenskap er fantastisk. Den har bidratt med innsikter, geniale løsninger og fjernet utdatert overtro, men også den har til en viss grad blitt trosbasert.

I flere hundre år har det vært rådende med et vitenskapelig, mekanistisk og materialistisk syn på mennesket, jorden og universet. Å se verden på denne måten er som å se på tilværelsen som mer eller mindre død og uten en overordnet mening. På den annen side var vitenskapens fremvekst nødvendig for å frigjøre oss fra gammel utdatert frykt og overtro. Det ga samtidig muligheter til store intellektuelle, tekniske, mekaniske og teknologiske fremskritt.

Som prinsipp er vitenskap genial. Hvis for eksempel en hypotese ikke fungerer, etter gjentatte praktiske forsøk, forkaster man hypotesen og begynner på nytt. Hadde bare religioner gjort det samme!
Derfor er jeg på mange måter fan av vitenskapen, men vi må dessverre kunne konstatere at også den i mange tilfeller er blitt basert på tro. Det er her det menneskelige kommer inn. Vitenskap er en menneskelig aktivitet. Vitenskapen har bidratt med vaksiner, men også med atombomben. Vitenskapen består av kvinner og menn, og da må man ta med i betraktning egoisme, stolthet, uvitenhet, subjektivitet, fordommer, ubevisste forestillinger og mer.

Dermed er ikke vitenskapen så åpen og fordomsfri som man skulle tro. En av de viktigste teoriene vitenskapen forfekter er at alt liv essensielt er mekanisk, men det er bare en tro formet på 16 – 1700-tallet da vitenskapen fikk sitt gjennombrudd.

Fremveksten av naturvitenskapen på den tiden er sterkt påvirket av kristen tenkning. Noen av dens viktigste opphavsmenn som René Descartes og Isaac Newton, oppfattet seg da også som kristne, og det mekaniske verdensbilde som kristent. Dermed har kristendommen levert noen av de avgjørende mentalitetshistoriske mulighetsbetingelser for den moderne utnyttelsen av naturen.

I sin ytterste konsekvens ser derfor vitenskapen på mennesket og universet som en mekanisk maskin. Men her er vitenskapen på gli. Kvantefysikken, som viser at universet ikke er så forutsigbart og mekanisk som først antatt, er et eksempel på det. I fremtiden vil vi se at vitenskapen vil komme til å nærme seg spiritualitet enda mer enn i dag. Jeg vil anta at det kommer til å forskes mer på fenomener som nær-døden opplevelser, parapsykologi, kornsirkler og mye annet.

Det er andre måter å se alt liv på enn det vitenskapen forfekter, slik natursamfunn og spirituelle mennesker gjerne gjør, som at alt er hellig og besjelet. Når universet, jorden, naturen og vi mennesker ikke sees på denne måten er det fritt frem for å utnytte dem. Denne mangel på respekt og uvitenhet har medført alvorlige globale klimakriser som klimaendringer, tap av naturmangfold og utryddelse av liv.

Generelt tror ikke vitenskapen på annet enn det øyet kan observere og det som kan veies og måles. Dermed kan man uten videre avfeie enkelte opplevelser, slik som nær-døden opplevelser. Her må vitenskapen tenke større og være åpen for nye innsikter, som jo vitenskapen i utgangspunktet skal være, og ikke avfeie det basert på forutinntatte og fordomsfulle holdninger.

Vitenskapen må erkjenne at de ikke har svarene på alt, og at noen svar ikke nødvendigvis er korrekte. Vitenskapen må faktisk erkjenne at noe av det de selv står for er trosbasert, som at vi kun er biologiske tilfeldige skapninger styrt av instinkter og som når vi dør forsvinner for aldri mer å eksistere.
Ifølge Rupert Sheldrake sier han i boken sin (som også finnes på norsk) Vitenskapens vrangforestillinger – 10 veier til friere forskning at underliggende trossystemer styrer vitenskapelig tenkning. De baserer seg på århundregamle ideer og antagelser. Poenget Sheldrake vil frem til er at disse oppfatningene egentlig er antagelser, men at de nå blir tatt for gitt som sannheter. I boken stiller han spørsmål ved disse og flere andre dogmer i moderne vitenskap. Han viser at disse antagelsene ikke er bevist, man har for eksempel ikke belegg for at liv og bevissthet kan forklares bare ved hjelp av fysikk og kjemi.

Vitenskapen har hengt seg litt opp i religioner. Vi kan være enige om at religioner har utdaterte dogmer, men den spirituelle utviklingen og forståelsen ekspanderer uavhengig av religioner. Mange som regner seg som spirituelle, meg selv inkludert, mener at alle er åndelige verdifulle vesener som eksisterer midlertidig i en kropp. Videre at det er en hensikt og mening med vår eksistens som også fortsetter etter vårt jordiske liv, og at vi kan velge å få nye sjanser i nye liv.

Vitenskapens trossystem ser på universet, og oss for den slags skyld, som en tilfeldighet. Livet er meningsløs og uten hensikt. Universet er dødt, og vi vil for alltid forsvinne når vår tid på jorden er over. Ikke bare er dette en trist, traurig og svært lite inspirerende måte å se verden på, vitenskapen har heller ingen avgjørende bevis for påstandene. Vitenskapen befinner seg rett og slett i troens domene og ligner i mange tilfeller faretruende på en religion.

Heldigvis er det opp til hver enkel av oss hva vi vil tro og mene!

Denne artikkelen ble publisert i magasinet Mystikk.

Den har også blitt publisert i en litt endret utgave i Bergens Tidende 20.07.2021.